Det jeg kan gjøre akkurat nå

Hei!

Denne uken har jeg det litt bedre enn i forrige. Jeg er mest plaget av ettervirkninger, som at jeg er sliten og derfor lettere opprørt og tom for energi. Jeg sover veldig dårlig, men nok til å fungere. Fremdeles litt plaget av selvbilde på lavt nivå, og angstsymptomer inninellom. Men det er helt greit i forhold til hvordan jeg hadde det. Kommuniserer fremdeles tidvis dårlig med andre, men mest i situasjoner hvor jeg er stresset på grunn av noe spesifikt.

Jeg er bedre nok til å klare å tenke litt mer målrettet, og gjennomføre i alle fall noen små ting. Så tenkte jeg kunne dele en liten liste sånn her og nå, over tre ting jeg tenker at jeg kan gjøre som er bra for meg selv nå:

 

1. 💤

Å legge meg etter at jeg har skrevet ferdig og postet dette, sånn at jeg i alle fall gjør det jeg kan selv for å legge til rette for nok søvn til i morgen. Noen ganger driver jeg å utsetter å legge meg hvis jeg er sliten og tenker at jeg «ikke orker mer» eller «er alt for ødelagt til å kunne klare enda en dag». Resultatet av det blir selvfølgelig enda mindre søvn og enda mindre energi, som igjen fører til det samme. Men i kveld skal jeg få til å vertfall legge meg til en ok tid.

 

2.

Jeg skal trene litt hjemme i morgen. Målet for denne uken er to ganger. Har allerede gjennomført en gang på mandag. Jeg gjør det enklere for meg selv ved å gjøre det hjemme, og at en økt på sykkelen er bra nok. Prøver å huske på det hver gang jeg får noen motarbeidende tanker. Litt er mye bedre enn ingenting. Og det er også greit å gjøre det kort hvis det føles riktig ut for kroppen. Det viktigste akkurat nå er å bare Gjøre det. Komme i gang. Og jeg skal gjøre det for meg selv, fordi kroppen min og psyken fortjener det.

 

3.

📷 Ta meg tid og fokus til å stoppe opp i morgen for å ta et bilde av noe fint. Fordi jeg gjorde det i dag, og det ga meg glede, minner meg på at det alltid finnes noe vakkert i nærheten selv om jeg ikke alltid ser det.

 

 

Hvis du klarer å fokusere på det og vil, så utfordrer jeg deg til å stoppe opp i løpet av dagen og legge merke til noe vakkert også. En liten detalj, i hvilken som helst form. Og bruk det til å ta et fint bilde, skriv et dikt, tegn en skisse, fortell om og beskrive det til noen, eller bare behold det som en fin liten hemmelighet for deg selv. Et øyeblikk.

 

God natt.! 💚 💤

 

– Vinga.

Knust

Jeg er fanget i en sirkel som knuser meg på innsiden.

Alt som andre sier eller gjør, eller ikke sier eller gjør,  klarer jeg på en eller annen måte å vrenge om så det blir negativt og bekreftende. En del ganger har jeg virkelig måtte vrenge det i stykker for så å måtte bygge det opp igjen på min egen måte for å få det til – og det har jeg gjort.

Alt jeg selv gjør eller sier, eller ikke gjør eller sier,  fordømmer jeg og kritiserer og bruker til å tråkke meg selv lenger nedover i en mental gjørmehaug.

Jeg vet ikke hvorfor jeg ikke klarer å stoppe det.

 

Det gjør vondt – hele tiden.

 

Det skaper avstand til alle.

 

Jeg føler meg helt knust – av meg selv.

 

 

 

 

_V.

 

«Er du helt frisk igjen nå»?

I dag er jeg heldig. Eller, det har også med personlig hardt arbeid å gjøre. Men jeg er heldig som har en jobb å gå til igjen. Heldig som hadde nok energi til å gå på den og bli der mesteparten av dagen. Heldig som fikk sove i natt. Og som ble vekket av samboeren da jeg holdt på å sove for lenge. Heldig, fordi det er ingen selvfølge. For meg, eller for noen andre. Jeg er okei. Jeg fungerer nok til det basiske. Men er jeg frisk? Er jeg helt frisk igjen nå?

 

 

En av de større ufordelene med å ikke være åpen på jobben er jo det der med å ikke bare kunne si ting som det er. Å kalle en psyk dag for psyk.

Noen ganger klarer jeg ikke å gå på jobb. Det skjer oftest i harde perioder som preges av mer enn en vanskelig «ting» om gangen. Det er jo ikke sånn at jeg lar være å gå på jobb fordi jeg er litt kvalm, eller litt trøtt, eller litt sliten. Eller gråter til frokost. Men når det kommer mange slike dager tett oppi hverandre som bygger seg oppover i et skjevt tårn som stadig truer med å velte, så kan det skje at alt blir for mye for en stund.

En annen ting som kan skje er at jeg opplever noe som uhåndterlig og nesten umulig, og ikke klarer å stoppe unnvikelses-strategien min tidsnok. Det trenger ikke å være noe som hverken andre eller jeg selv (i ettertid) vil se på som noe det er rasjonelt å reagere så mye på. Likevel kan det skje. Selv om jeg har åresvis med erfaring – hvorav jeg har lært å prøve å prioritere riktig. Ofte har jeg ikke energi til å takle mer enn en eller to ting maks hvis jeg har det veldig dårlig. Og da står primærbehov, og deretter jobb først. I utgangspunktet. Gjerne i omvendt rekkefølge i blant, men det er mindre smart i et langsiktig perspektiv. Dette handler ikke om at jeg elsker jobben over alt, men frykten for å miste den hvis jeg snubler for mye og får mye fravær, eller presterer dårlig.

I går var jeg altså borte fra jobb. Får litt bokstavelig vondt i magen av å skrive det. Det er vanskelig å leve med ovenfor meg selv. Vet at det ikke løser noen ting å skulle drukne i noe skyldfølelse. Men det er vanskelig å se bort fra at jeg føler masse av det. Til tross for at jeg gjerne heller skulle vært der enn hjemme. Det finnes ikke noe hygge over å være hjemme på slike dager. Jeg er mitt eget verste selskap noen ganger.

Jeg ble desto gladere da jeg klarte å komme meg på jobb igjen i dag. Etter en intens indre drakamp på forhånd. Og egentlig gjennom dagen generelt, men jeg vant den alle gangene!

 

Er du helt frisk igjen nå? spurte en kollega av meg i dag tidlig. Jeg svarte ja, og følte meg fake og rar. Trangen til å flykte slo inn igjen for noen minutter. Følelsen av å krympe. Usikkerheten rundt hva som egentlig er sant.

For Er jeg det? Helt frisk igjen? Hva betyr det… å være frisk. Jeg følte meg i utgangspunktet frisk i dag, i forhold til i går. Fordi jeg fungerte i dag. Men om jeg er Helt frisk? Jeg vet ikke.

Av og til får jeg lyst å bare rope ut at Nei! Jeg har ikke influensa. Jeg er ikke forkjølet. Eller noe av det andre dere spør eller hinter om. Jeg er bare syk i hodet! Personlighetsforstyrra. Uperfekt. Men det ville vært en forferdelig dårlig måte å skulle eventuelt fortelle at jeg har en personlighetsforstyrrelse. Det er en setning som først og fremst reflekterer min egen skam, og nedgraderer meg selv til å være noe mindre helhetlig enn jeg er. Det er bare frustrasjon, over å ikke vite hva jeg skal si. Til kollegaer som jeg liker og som spør meg på en hyggelig måte. En sånn frustrasjon som gjerne kommer når man jobber så hardt med å skjule noe som andre har sagt til meg at ikke er min feil. Man velger ikke å ha en psykisk lidelse. Velger ikke å noen ganger rammes så sterkt av de ulike symptomene at de sammen slår en ned i bakken for en stund.

Jeg vet at kunnskap, og åpenhet fra modige mennesker er den eneste måten å kunne hjelpe andre som ønsker å forstå å få muligheten til det. Jeg vet det, men jeg klarer ikke å leve etter det. Noe som gjør dager som denne unødvendig vanskeligere. For ved å ikke være ærlig, så hjelper jeg til med å fortsette å la dette være noe skamfullt inni meg. Et troll som trives i mørket.

Det er selvfølgelig viktig med balanse. Å kjenne på hvor ens egne grenser går, hvor mye og lite man trenger og andre trenger at de vet om hvilke utfordringer man har. Men det føles ikke helt riktig sånn som dette, hvor lett alle tør å spørre om jeg har influensa for eksempel, men ikke om jeg har det bra med meg selv, mentalt. Selv om det mentale er like menneskelig. Og det er så dumt, at jeg ikke bare for eksempel kunne svart Nei, jeg er ikke Helt frisk nå, men jeg har det mye bedre i dag enn i går. Hvis jeg er litt stillere og forsiktigere enn ellers i dag så er det fordi jeg er litt sliten, men jeg er glad for å kunne være her likevel. Da hadde jeg kanskje sluppet å følt meg både sliten Og som en halvveis løgner, og folk på jobben hadde skjønt hvorfor hvis jeg fremstod som annerledes enn vanlig.

 

Dette er ikke noe jeg deler med glede. Jeg deler det med frykt og sårbarhet. Jeg er redd for at noen skal lese dette og tenke at jeg er svak og feig. Fordi jeg forteller om tanker rundt viktigheten av åpenhet, men gjør så lite selv. Det er sånn jeg føler det akkurat nå. Og jeg har denne skamfølelsen over å ikke ha gått på jobb og brukt egenmelding for det. Det føles ufortjent og galt ut.

 

Unnskyld.

 

 

– Litt Vingebrukket, sannsynligvis ikke Helt frisk igjen enda.

 

#Ærlighetsminuttet(1): Failure

Jeg introduserer her i dette innlegget Ærlighetsminuttet, et konsept basert på en bok jeg leste en gang med samme tittel. Det er veldig enkelt og går bare ut på å si/skrive så mye som mulig rett fra leveren om følelser, tanker, hva man vil, i løpet av ett minutt, også stoppe. Siden det tar lenger tid å skrive enn å snakke gir jeg meg selv ti minutter nå og ser hvordan det går.  

 

 

15.17: vet ikke hvordan jeg skal begynne. Uansett hva jeg skriver så blir det nok dårlig eller uinteressant. Og jeg liker ikke følelser. Jeg trenger desperat å snakke om følelser, men jeg liker det ikke! Det er ubehagelig,forbudt, ufortjent. Sånn er det egentlig. Jeg fortjener ikke noe oppmerksomhet rundt noe. Jeg er en failure og det er bare min skyld. Jeg er hjemme og ikke på jobb. Det finnes ingen unnskyldninger. Ingen gode nok forklaringer. Ingenting. Jeg rømte jo bare. Fra alt. Prøvde å rømme fra meg selv også, men drømmene lot meg ikke gjøre det. Så til slutt kunne jeg like godt bare våkne. På ordentlig. Uten å tvinge meg selv til å sove igjen, det var kjempelett å gjøre det nå, og umulig i natt. Jeg er så redd for alt nå. Alt. Og har dårlig samvittighet for alt. Alt. Det gjør vondt. Jeg liker ikke å snakke om følelser men det gjør vondt. Nå. I natt. I dag tidlig. Det skjedde noe i går kveld. Et nytt usikkerhetsmoment oppå det jeg allerede hadde. En epost med forvirrende informasjon. Og jeg takler det ikke. Det skulle ikke mer til tydeligvis, før jeg bare ikke orket. Ikke håndterte. Ikke kunne sove fordi jeg hadde tusener av forestillinger om hvor galt alt kan gå. Prøvde å ikke vekke samboeren, men det fungerte ikke så bra. Jeg gråt, kjempestille så han ikke skulle legge merke til det. Alt var varmt, klamt, mørkt,urolig,frykt. Hele natten. 15.28.

 

💔.

 

De små tingene som blir for store

Du vet de små tingene. Ordene eller situasjonene, oppgaven som skal gjøres på jobb eller hjemme eller et annet sted, en ting man har glemt igjen et sted eller glemt å gjøre, usikkerhetsmomentene som ikke er helt på plass, detaljene som skal presses inn i puslespillene. De små tingene, som noen ganger blir for store.

 

 

Utsnitt av foto tatt av et bilde på utstilling. Kunstner: Takashi Murakami

 

 

I morgen har jeg et usikkerhetsmoment på jobben som jeg gruer meg til. Det er bare en liten ting, det innrømmer jeg lett. Det er så superlite, at det går egentlig ikke an å snakke om. Det er som å problematisere ingenting. Det er det jeg ser for meg at noen ville sagt hvis jeg skulle prøve å snakke om det. Litt sånn «Men det er jo ingenting! Det ordner seg lett. Sånn er hverdagen for alle». Hvem er jeg til å kunne påstå at det er feil? Jeg håper det er det, fordi jeg ønsker å få det annerledes. Å jobbe for å få det annerledes.

 

Natt til lørdag: Jeg burde være trøtt nå. Det er midt på natten, jeg har vært på jobb hele uken, terapi to ganger, jeg burde være trøtt nå. I morgen er lørdag og fri. Jeg vil sove. Ikke tenke på mandag. Det er unødvendig. Der er en bagatell. Det er ikke enda. Nå er nå, jeg burde leve mer her og nå. Burde sove. Jeg er så sliten, har vært hele uken, orker ikke mer. Så hvorfor får jeg ikke bare sove? Hvordan er det mulig å ikke være trøtt selv om jeg er helt tom for alt? Energi, vett, sjel. Alt er bare tomt.

 

Hele denne dagen har jeg tenkt på morgendagen. Selv om det er bortkastet og ukonstruktivt. Jeg tenkte på det i sengen før jeg stod opp. Tenkte på det i dusjen. Brukte lang tid på å kle på meg etter dusjen fordi jeg tenkte på det. Tenkte på det mens jeg spiste frokost. Husker egentlig mer av det, tankene, enn frokosten i seg selv – den fløt bare i bakgrunnen. Som om jeg bor bare i hodet. Tenkte på det mens jeg gikk tur. Mens jeg prøvde å snakke om andre ting med samboeren min. Ja, hele dagen hittil. Som om hele dagens funksjon først og fremst består i å være en slags ventetid for i morgen.

 

Nå er det bare under et døgn igjen av helgen. Hjelp, hvor er den, hvor ble den av? Jeg takler ikke at det er søndag allerede. Takler ikke at det var lørdag allerede i går, at det var fredag allerede i forgårs. Denne nesten-panikkfølelsen river og sliter i meg, og jeg vil egentlig bare gråte. Vet ikke hvor jeg skal gjøre av meg. 

 

Mitt viktigste «prosjekt» denne helgen har vært å prøve å slappe litt av og hygge seg og legge jobben til side. I øyeblikk har jeg fått det til. Ikke i timer. Men i alle fall i minutter innimellom. Det har føltes, nei det føles ut, som et nederlag. Men jeg prøver, nå, å legge litt positivt fokus i form av øyeblikkene som fungerte opp på toppen. Bedre med et jordbær på toppen av kaoset, enn ingenting. (Litt rar beskrivelse kanskje).

For å være ærlig så har jeg vurdert flere ganger å ikke gå på jobb i morgen. Dette er et type usikkerhetsmoment som er mulig å unngå ved å være borte en stund. En dag, eller to. Men det er ikke et alternativ jeg kommer til å gi etter for. Jeg føler skam over å ha tanken. Frykt over at andre ville tenkt at jeg var svak og feig, ansvarsløs kanskje (selv om jeg gjør alt jeg kan for å ikke gi etter for det) om jeg innrømmet det for noen. Jeg dømmer vel egentlig meg selv for det, og er redd for at andre skal se og forstå hvor feig og ubrukelig jeg er.

Det er rart, hvor stort noe kan bli. Og dette er en type ting som jeg gjerne erfarer at overhodet ikke blir slik jeg frykter. Likevel tar det så mye plass. Og jeg er så redd, for å dele det. For at det ikke anerkjennes som noe virkelig – for det er jo så virkelig for meg, selv om det er så lite! En bagatell. Den lille faktoren, som er lettere å overfokusere på og være redd for, enn de mer åpenbare og forståelige.

Jeg eies virkelig for mye nå, av mitt eget kaos. Men jeg skal klare det. Strategien min er å gjøre all tiden mindre og mindre til den virker overkommelig og kanskje blir min egen igjen. En dag, eller en time, eller et minutt eller det neste sekundet.

 

– V.

Mandag(tirsdag) igjen…

Den såkalte hverdagen slo meg hardt i hodet i går. Jeg vet ikke hvor mye jeg sov natt til i dag, mye fordi jeg leste et sted på internett en eller annen gang at det ikke er bra å sjekke hva klokken er hele tiden når man ikke får sove (ble litt usikker nå om det var det som egentlig stod, det kan ha vært hvis man våkner midt på natten og ikke når man ikke får sove i det hele tatt i utgangspunktet) men det var ikke innafor skjønnhetsbarometeret i alle fall.

Denne tirsdagen er så veldig Mandag! Grudde meg altså, som søvnproblemet hintet om, til å trå innenfor samfunnet igjen. Det er hardt etter en uke med sosial isolering, og også bokstavelig talt isolering generelt grunnet like mange kvelder og tidvis dager med nyttårsraketter. Det eneste jeg gjorde i hele forrige uke bortsett fra å være hjemme hos meg selv var å besøke en venninne noen timer en dag. Etterpå føltes det ut som jeg hadde aktivisert meg med en hard treningsøkt fremfor pepperkaker og hyggelig skravling. Med det utgangspunktet der er det kanskje ikke så rart at jeg grudde meg til jobb og å måtte forholde meg til mer enn ett menneske i løpet av en dag.

 

 

Altså, jeg har for det meste hatt en fin ferie! Jeg tror at vissheten om at det nettopp var ferie og midlertidig ga rom for mye mer avslapning enn jeg ellers ville drevet med. Innvendig. Og med ny ro – til tross for nerver – så gikk det Okei på jobb. Jeg kom meg gjennom dagen. Men jeg kjente også på noe jeg ikke har savnet. Normaltilstanden min på jobb. At jeg gråter nesten hver dag, det kom jeg på igjen i dag. Sjeldent noe særlig å snakke om, bare litt og skjult. Jeg vet ikke helt hvorfor, tror det er en form for generell angstfølelse jeg nesten ikke tenker over til vanlig og bare la litt ekstra ekstra merke til i dag siden den faktisk hadde tatt litt ferie den også.

Merker at jeg heller ikke har savnet usikkerheten. Å lage en boble rundt seg for å kunne bortover en gang og forbi forskjellige mennesker uten å være for selvbevisst hele tiden, å prøve å forsvinne litt som et spøkelse. Jeg er ikke den der hyggelige kollegaen som hjertelig ønsker deg verdens godeste nytt år – høyt, i ord. Alle Må jo ikke være det, men det hadde vært fint å kunne turt å uttrykke et eller annet i alle fall. Samtidig som jeg på en måte bare ville gjøre mine «egne greier» og unngå å havne i noen samtaler.

Jeg turte ikke å spise lunsj mens de andre gjorde i dag. Jeg ble nesten-svimmel-sulten mens jeg ventet lengst mulig for at færrest mulig skulle være der da jeg kom. Det gikk jo greit, men for å være helt ærlig så ble jeg skuffet og irritert over meg selv. Og det gjør litt vondt å gå forbi på vei til noe mens de andre snakker og ler sammen, og føle at jeg innerst inne skulle ønske at jeg visste hvordan jeg kunne gjøre det samme, uten å bli stum av skam – over å bare kunne tilby den kjedeligste jeg kjenner – meg selv.

Der var Den følelsen igjen. Den selvklandrende, selvbevisste, superkritiske besteuvennen. Som lett dukket frem igjen nå da muligheten lå til. Vil på en måte ikke innrømme det da, for meg selv, for dere. Det er så dumt. Hele greien. Alt. Jeg.

 

 

Jeg hadde ikke savnet overtenking heller.  Har fanget meg selv på full fart inn i fremtidsbekymringer og sirkelaktige kritiske vurderinger over ting jeg har sagt eller gjort for evigheter siden x antall ganger i løpet av dagen. Jo senere på dagen, jo flere (selvskapte) feller og ulogiske tankevendinger, hvorav ingen som bød på noe form for positivisme eller konstruktivitet av noe slag.

… Eller å få vondt i overkroppen på grunn av anspenthet. Ikke savnet det. Æsj, nå ble det bare mye klaging da. Litt ubalansert. Beklager det! Sikkert sliten. Kanskje søvn hjelper. Og i morgen håper jeg på tirsdag(onsdag) i stedet for mandag. Fordi mandag var slitsomt, sensitivt og litt småkjipt. Orker ikke mandag igjen i morgen tror jeg.

Godt nyttår alle! Måtte den bringe minst like mange fredager, eller andre typer dager dere foretrekker.

– V.

Det store julevalget

Jeg er heldig føler jeg. Julen har vært en vakker høytid for meg, en tid for glede med god mat, gaver og en balanse mellom egentid og sosialt samvær. Jul innebærer fremdeles en del glede, om enn på en litt mer anstrengt måte enn før. Men etter at jeg flyttet hjemmefra har det oppstått en utfordring, et familievalg som må tas hvert år.

 

Hvor skal vi være på julaften i år?

Hvem skal vi prioritere, og mye verre: hvem skal vi droppe å dra til?

 

Det store julevalget er uunngåelig. Det er rett og slett ikke mulig å slippe unna, for i den grad jeg eventuelt prøver å la være å forholde meg til det, da tar jeg et valg da også. Bare så det er sagt, så er jeg takknemlig for alle invitasjoner jeg får! Tanken og vissheten om at alt for mange mennesker ikke får noe invitasjon i det hele tatt knuser hjertet mitt. Så det er selvsagt ikke invitasjonene i seg selv som er utfordringen sånn sett. Det er det å skuffe noen. Det er det med å ikke få til så mye som jeg skulle ønske. Det er usikkerheten over hvor mye jeg skal være åpen om ovenfor andre, for å kunne forklare hvorfor jeg så ofte sier nei. Det er følelsen jeg sitter igjen med av å velge den «feige» veien. Å være hjemme.

 

 

Jeg og min samboer har feiret julen sammen de siste årene. Vi har vært hos noen i min familie en gang, og hos noen i hans familie en gang. Vi har begge splittede familier med skilte foreldre. Om han og jeg skal feire jul sammen så har vi altså fire ulike foreldre-alternativer, da det er uaktuelt for noen av de å ha noe sammenslått. I praksis er det bare tre muligheter hvert år, da en av oss har familie med den klassiske annenhver-jul ordningen. Blant de tre så har de siste årene minst to av de spurt hvert år om vi vil feire hos dem. Den siste spør ikke, men håper. Det betyr at hvert år så kommer vi til å skuffe minst to. Uansett hva vi gjør. Geografisk sett er det også nesten fullstendig umulig å kunne være to steder i løpet av ettermiddagen/kvelden.

Jeg forstår jo at vi ikke er de eneste med denne eller lignende problemstillinger i julen, og at det ikke burde handle om å gjøre alt perfekt, men om at flest mulig får en fin tid, med noen. For meg er det viktigste at ingen er helt alene, uten å bli husket på og forsøkt inkludert. Og at alle har det best mulig der de er. Og jeg prøver å huske på dette hvert år. Men gleden over å feire jul har fått en skygge som den ikke hadde før. Kanskje er det litt sånn å bli voksen og mer bevisst på noen ting? Jeg vet ikke.

Jeg kjenner at jeg har et behov for å holde noe tilbake i dette innlegget. Det å beskytte familie er viktig for meg. Derfor skal jeg bare så vidt nevne at denne frykten for å skuffe noen, og følelsen av å ødelegge for noen andre den kommer fra et sted. Det skjedde noe for noen år tilbake rundt det med å velge hvor man skal være i julen som plantet den. Det var ingen stor sak. Heller ikke helt uforståelig. Men det skjedde. Og siden det har jeg hatt denne utfordringen som tar mye mer plass enn den burde hvert år.

For å være ærlig så pleier jeg å begynne å grue meg et halvt på forhånd. Mens andre (tilsynelatende i alle fall) tenker på sol, is og grilling så tenker jeg noen ganger sommer som høst på julen. Om det kunne være mulig å skuffe En person mindre dette året. Kunne jeg dette året klare å gjøre noe annet enn å være hjemme? Være mindre egoistisk? Mindre redd? Når disse tankene dukker opp så tidlig på året så holder jeg dem alltid for meg selv. Fordi jeg føler skam over å bruke så mye tid og energi på det. Jeg er redd for at noen skal forstå, hvor mye det plager meg på urelevante tidspunkt. Om noen skulle vite, at jeg i blant har ønsket hele julen vekk. Bare fordi jeg får vondt i magen og blir kvalm.

Den fineste tiden er tiden mellom vi har svart nei til alle invitasjonene og selve julen. Forutsatt at ingen reagerer negativt. Da kommer desember og førjulstid, med lettelse og enda litt mer skam (over å ha gitt opp, å ha valgt det trygge hjemlige. Og å ikke ha gitt noen god grunn) sammen med jakten julestemningen. Da er det en liten pause. Som jeg prøver å fylle med litt glede. I blant lykkes det, og jeg er takknemlig for det fine jeg har. Hus og varme. Mat. Kjæresten, som enda en gang ville være med meg selv om jeg ikke fortjener det. Hvis vi vet om noen i nærheten som ikke skal feire med familie eller andre, så inviterer vi dem til oss på julaften. Fordi det er hyggelig å dele kvelden. Det føles mye bedre ut enn å skulle gjøre den så ekslusiv at det ikke er rom for andre. Om noen i familien ønsker å komme er de også velkomne.

Julen påvirker meg nok ganske mye emosjonelt sett. Det er som alt blir litt mer synlig og samtidig ikke. De ensomme blir enda litt mer ensomne, og enten mer synlige eller mer bortgjemte. Hjertet knuses lettere enn ellers. Fordi jeg har jobb i år og derfor råd til det, så har jeg gitt både måltider gjennom Kirkens bymisjon og tepper og matrasjoner til Unicef. Jeg klarte bare å tenke at det finnes ikke noen grunn til å la være fordi mennesker fryser og sulter! Det er det minste jeg kunne gjøre, og det burde vært mye mer. Jeg blir også mye mer lei meg for alle relasjoner som ikke er slik jeg skulle ønske i livet mitt. Julen blir, hvis jeg ikke passer på eller klarer å fokusere på andre ting, en stor symbolsk påminnelse om alle underliggende konflikter og mangler, og alt jeg bare ikke får til. Den utilstrekkeligheten. Det blir litt som i dette innlegget, som nå begynner å flyte litt utover sin egen kant, og nå plutselig fikk innslag av andre ting enn det opprinnelige temaet. Beklager det.

Selv om jeg mistenker at flere i familiene egentlig har forstått at julevalget egentlig ikke handler om å velge de bort, men først og fremst en indre kamp mot frykten for å dra vekk fra det vante og komfortable, så gjør det vondt hvert år. Det er litt sånn at jeg Håper de forstår, selv om jeg ikke har klart å fortelle så mye. I år har jeg vært mer åpen enn tidligere, og fortalt sannheten om at jeg er veldig redd for å dra noe sted som er for langt utenfor min vanlige konfortsone. Erkjent at det er et problem jeg helt faktisk har. En angst. Det har vært ukomfortabelt, og jeg føler til tross for at litt mer åpenhet har gjort det lettere å kunne si nei til å dra noe sted i julen, stor skam over at det er noe av grunnen. Denne skammen generelt, rundt både bekymring for å skuffe andre og over å ikke utfordre angsten til enhver tid og at den overhodet finnes, er noe av det jeg håper kan jobbes med ved å for eksempel skrive et innlegg som dette. Å dele noe som kanskje i utgangspunktet er en så vanlig problemstilling for mange, og være litt ærlig om hvor overdrevent stor og skamfull den har blitt for min del. Fordi det tidvis gjør julens eksistens nesten uutholdelig. (Unnskyld!).

 

Håper dere har noen gode romjulsdager.

 

– Vinga.

 

En kveld alene

 

 

La mørket senke seg

jeg finner ingen fred

finner ingen fred

noe som helst sted

inni meg.

 

 

 

En time alene

er et helt liv

uten deg.

 

Savner

oss.

 

 

 

Jeg er okei

har det helt greit

 

Men følelsene

sier at jeg går i stykker

med utestemme 

midt i hjertet mitt.

 

 

 

 

 

Jeg lever nå

og da

ambivalent

 

som voksen eller barn.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Hvordan snu utilstrekkelighet til Bra nok?

Hei fine mennesker.

Jeg vil dere skal vite at jeg leser de kommentarene jeg får på Facebook og setter pris på dem. Siden dette per nå er en anonym blogg så kan jeg jo ikke svare direkte med min egen profil der. Men jeg leser det i alle fall! Om dere ønsker direkte svar så kan dere kommentere enten direkte her på bloggen, eller på bloggen sin egen Facebook-side.

En av de kommentarene jeg ikke får svart direkte på, men som jeg tok til meg er at det ville vært spennende hvis jeg skriver om hva man kan gjøre selv for å jobbe med de utfordringene jeg skriver om. En av de første tankene mine da var jo «hjelp, det vet jeg jo ikke! Jeg er jo elendig på det. Alle kommer til å bli skuffet». Men er det virkelig sant? Vet jeg ingenting? Og hvem er «Alle» egentlig? Er ikke det nettopp dere, som selv har kommentert at dere kjenner igjen mye av det jeg tenker?

Det at jeg klarer å stille disse spørsmålene fikk meg til å innse at jeg vet Noe – ut fra mine egne erfaringer. Og det kan jeg jo prøve å dele da. I verste fall hjelper det ingen andre, og blir bare en huskeliste til meg selv (og det føler jeg ikke at jeg er verdt – jeg failer jo på mye av det jeg kommer til å liste opp uansett! Som bringer meg til punkt nummer en på listen om et par setninger). I beste fall hjelper det noen på en eller annen måte, som gjør det verdt et forsøk.

 

Egentiltak mot utilstrekkelighetsfølelsen

 

1. Perfekt er en illusjon. 💔

Brutalt kort: glem å være perfekt. Det perfekte er uperfekt i sin mangel på forbedringspotensiale, ektehet og bevegelse. Perfekt er meningsløst, dødt, stillestående.

Er det virkelig det du vil være?

Er det virkelig nødvendig at for eksempel denne listen skal være Så fullkommen at det ikke finnes rom for andre lister, meninger eller utvikling? Nei. Det er ikke det etter min mening. Spesielt ikke sett opp mot hvor utrolig mye tid og energi det ville tatt å lage den i forhold til hvor viktig det egentlig er at den er perfekt. Ingen spurte etter en perfekt liste som aldri blir ferdig. Det perfekte er altså rett og slett ikke verdt det i denne sammenhengen. Som i så mange andre sammenhenger – når man husker å sjekke det opp mot hva som er det egentlige behovet og målet.

Perfekt trengs ikke her. Det trenger bare å være Bra nok, til å kunne leses og forstås. Bra nok til at jeg får formidlet noe av det jeg ønsker, og selv trenger å huske på og noen ganger bruker.

 

2. Realitetssjekk.

Dette punktet er veldig viktig for meg. Fordi det viser seg oftere enn jeg ville trodd skal jeg ærlig innrømme, at jeg tenker meg inn i et hjørne eller/og overveldes av følelsene i en så stor grad at jeg glemmer eller har store utfordringer med å dra inn andre perspektiver enn de verste.

Dette er noe jeg jobber med, og ikke lykkes med mye oftere enn jeg ønsker eller vil at andre skal vite om. Dette er også noe av det terapien min hjelper meg aller mest med. Og jeg håper det på sikt vil ha enda større overføringsverdi til lignende situasjoner enn det har nå.

Man kan realitetsteste noe ved å stille seg selv, eller be om hjelp av noen andre til å gjøre det hvis det er vanskelig selv, spørsmål rundt ting. For eksempel:

Hvor kommer disse tankene fra? Er følelsene og reaksjonene mine på dette logiske i sammenheng med hva som utløste dem? Finnes det andre muligheter enn de jeg har kommet opp med? Hvor går grensen mellom hva som er fakta, og hva som er mine forestillinger?

Var det virkelig Så galt at jeg svarte kort og litt unnvikende på det spørsmålet om hva jeg skal i julen – som jeg har tenkt og følt på at det var? Er det sannsynlig at hun kanskje forstår at jeg ikke gjorde det for å være avvisende? Kanskje jeg tenker mye mer på det enn henne? Og er det sånn at, jeg aldri noensinne vil få en mulighet til å vise engasjement i en samtale med henne igjen? Er det viktig for meg? Hvis det er, kanskje jeg selv kan ta intiativ en dag, etter å ha forberedt meg. Kanskje det egentlig ikke var Så grusomt. Kanskje det til og med skjer med andre enn meg.

Dette er et litt rart eksempel, men det illustrerer i alle fall en prosess jeg noen ganger går gjennom med meg selv. Økt bevissthet rundt egne tankemønstre og følelser kan hjelpe til å klare å plassere noe litt mer riktig, så det ikke ser like katastrofalt ut lenger og ikke tar like mye plass og energi.

 

3. Sett av tid til å gjøre ingenting.

Jeg tenker ofte alt for mye på det jeg Bør gjøre, og det vet jeg at jeg ikke er alene om. Jo mer jeg fokuserer på det, jo mindre får jeg jo gjort, og jo mer dårlig samvittighet får jeg når jeg gjør noe tilfeldig eller «ingenting». Helst skulle det jo vært sånn at hvis jeg uansett ikke gjør noe «bra», så fikk jeg i alle fall slappet av. Men sånn er det jo ikke. Hvem klarer vel å slappe av med konstant dårlig samvittighet?

En løsning som fungerer for dette men som jeg ofte glemmer er å sette av egen tid til å ikke gjøre noe. Det blir det samme som at det sies at man skal meditere en time ekstra de dagene du ikke har tid til det, for da trenger du det mest. Dette er helt sant for meg av erfaring. Men da må jeg helt konkret på forhånd bestemme meg for at en viss tid skal brukes på det.

Ofte ender jeg opp med å ville gå en tur i skogen. Eller bare sitte og tenke. Og ofte viser det seg at jeg trengte nettopp å kunne gjøre det, uten for mye dårlig samvittighet på slep.

 

4. Primærbehov.

Så enkelt, enkelt å glemme hvis man først er fanget i tanker eller følelser eller utmattelse. Dette er en sjekkliste jeg har lest om og lært meg fra andre (husker ikke hvor)

Spør deg selv:

Har jeg drukket nok vann?

Har jeg spist noe næringsrikt?

Har jeg sovet tilstrekkelig?

Har jeg dusjet i dag?

Har jeg beveget meg nok fysisk og fått noe frisk luft?

Spør deg selv så ofte som du trenger det og husker det, og vurder om du kan gjøre noe med det hvis svaret på noe av det er nei.

 

5. Prioritering og verdier

Jeg føler meg utilstrekkelig fordi jeg ikke når opp til min egen målestokk, eller andres. Og hvis jeg først føler meg slik på et område, sprer det seg lett utover. Til jeg blir selverklært verdens verste og mislykkede menneske.

Har man havnet der er det på tide med en realitetstest. Og å kanskje få sortert ting litt mer. Siden ingen av oss har ubegrenset med hverken tid eller energi er vi nødt til å prioritere. Noen ganger virker alt like viktig. Men Er det det?

Er det viktig å ha et ryddig kjøkken – hvis du aldri har tid til å være sammen med familie eller venner? Kan oppvasken vente en dag? Hvis svaret er nei, finnes det en annen løsning enn den du har nå? Går det an å lage noe som krever mindre ressurser til middag noen dager og bruke den frie tiden på relasjoner? Osv.

Poenget er å finne ut/gjenfinne sine viktigste verdier – og deretter hvilken rekkefølge ting bør prioriteres i. For noen Er det utenkelig å ha et rotete hus. Det er OK. Da kan man fokusere på hva som trengs for å ordne akkurat det. Dersom det ikke er nok tid og energi, se punkt 1 eller 6.

Ved å prioritere bort det som ikke haster eller er mindre viktig for Deg, så velger du samtidig aktivt inn det som er viktig. Og det gir mye mer energi og lyst å være bevisst på at du velger å bruke tid på noe som samstemmer med dine verdier, enn å skulle være best mulig på alt.

 

6. Be om hjelp hvis nødvendig.

For stort eller «smått». Kanskje du har råd til en hushjelp og ville fått frigjort mye energi ved å ha en? Spesielt hvis husarbeid er det verste i verden. Eller kanskje noen hjemme kan hjelpe til mer? Kanskje de har mer energi enn deg? Du vet ikke hvis du ikke kommuniserer om det.

Det har tatt meg lang tid å oppsøke hjelp fra helsevesenet. Jeg synes det er vanskelig å be om noe. Og ofte vet jeg ikke helt hva jeg egentlig vil ha eller trenger heller. Men jeg har oppdaget at andre noen ganger vet. Eller at vi noen ganger kan finne ut noe sammen.

Det viser seg noen ganger, at de tingene jeg får så dårlig samvittighet for, er noe andre egentlig Ønsker å gjøre for meg. At min samboer for eksempel kan synes det er helt greit å lage middag. Jeg glemmer rett og slett, at han har et behov for å kunne bruke den energien han har , og jeg noen ganger mangler, til å gjøre det for oss.

Å be om hjelp, jeg tror ofte det er å gjøre seg selv svak, sårbar. Men det ligger en styrke i å be om hjelp når man trenger det, å la andre mennesker få lov. Det å være sårbar gjør meg egentlig til et bedre menneske. De gangene jeg får det til. Jeg blir snillere. Mer bevisst andres behov og følelser, fordi mine egne ikke lenger tar for mye plass. Jeg føler meg nærmere og får mer lyst å hjelpe andre også.

 

 

 

 

 

Dette var de viktigste tingene jeg kom på i dag. Og det var egentlig litt fint å skrive om! Jeg vet ikke om det gir så mye mening, om jeg har klart å formulere det på en måte som var tydelig eller for overtydelig. Jeg er litt redd for at eksemplene er dårlige. Men det var uansett fint å skrive om. Takk til deg som spurte.

Og del gjerne deres egne råd eller tanker og erfaringer til hvordan man kan hjelpe seg selv til å føle seg mindre utilstrekkelig.

 

God natt!

 

– Vinga.

 

 

Utilstrekkelig

Av og til føles det ut som om det ikke finnes en eneste ting i verden jeg egentlig får til på en ordentlig måte. Mest av alt hverdagene, med alle sine oppgaver og balanse mellom jobb, fritid, husarbeid, relasjoner. Jeg føler på en utilstrekkelighet hver eneste dag i en eller flere former.

 

Planen i dag var å kanskje gå på trening etter jobb. Det er den siste muligheten før romjulen, og jeg har ikke vært der på lenge. Men nå har jeg akkurat kommet hjem fra jobb og jeg orker ikke. Jeg har ikke energi. Jeg vet at man kan få energi av trening i seg selv, men jeg har ikke noe Sosial energi. Den ble brukt opp lenge før arbeidsdagen var slutt. Nå er den på under null.

Selvfølgelig kan man trene fysisk sett selv om man ikke har noe særlig sosial energi. Men en av grunnene til at jeg ville dra akkurat dit var nettopp for å se akkurat de andre folkene igjen. Fordi nok en måned har gått uten at jeg en eneste av ukene har klart å komme meg dit. Enda jeg egentlig vil. Jeg får så dårlig samvittighet de gangene jeg går og nesten ikke orker å si et eneste ord til noen, enda så godt jeg liker dem! Og jeg får dårlig samvittighet for all stillhet. Jeg vet ikke hvorfor jeg tar på meg så mye ansvar for det selv, en stillhet mellom to eller flere personer holdes jo ikke bare av en. Men det er bare den vissheten om at det sikkert er fordi Jeg er der. Og er i veien for at noen bedre person med noe bra å si kunne stått eller sittet der. Selv om det er helt frivillig å komme, så føler jeg meg utilstrekkelig og mislykket over å ikke gjøre det. Selv om dette i utgangspunktet skulle være noe positivt for meg selv. Håper jeg kan gjøre det til det igjen etterhvert. Men tydeligvis ikke i dag.

På dager hvor jeg er sliten er det ekstra utfordrende å klare å være noe sted sammen med andre uten å overtenke ting jeg selv eller andre gjør eller sier, føle meg i veien eller ha masse forestillinger om alt jeg ikke kommer til å få til og hva andre synes om det. Som etterhvert også får følge av fine porsjoner selvforakt.

Jeg prøver å fokusere på det jeg får til. Som å gå på jobb. Jeg gikk dit, jeg gjennomførte dagen.

Men jeg sa ikke nok på avdelingsmøtet. Tok ikke nok ansvar. Sa bare En setning til noen i lunsjen – etter at personen først snakket til meg – og sikkert angret på det. Jeg burde ikke gått tidligere for å gå på trening når jeg uansett ikke gidder, det er fake! Jeg er fake! Og kjedelig. Og treig. Og rotete. 

Det var sånn ca. det jeg fikk til i dag, å møte opp på jobben og gjøre noe. Husarbeid orker jeg ikke. Å rydde, å lage middag, å vaske klær… orker ikke. Å gjøre noe annet enn å bare være hjemme og ikke snakke med noen… orker ikke.

De siste ukene har vært sånn som dette, en evig sirkel hvor lite variasjon og energi skaper enda mindre av det samme. Hvor alt jeg sier eller gjør – eller ikke sier og ikke gjør – det blir ubalansert, rotete, jeg får det ikke helt til. Jeg føler meg utilstrekkelig på jobb, hjemme og i alle relasjoner. Og da mener jeg faktisk alle, som jeg kommer på.

Jeg føler meg utilstrekkelig nå, mens jeg skriver, fordi jeg er trøtt og litt ufokusert, fordi jeg føler dette også blir rart og rot og bare klagete og vurderer å slette det. Men det skal jeg ikke. Fordi dette er sånn jeg tenker nå. At alt jeg gjør er dårlig. At jeg er. Derfor skal jeg gi det litt tid, og heller slette det litt senere eller en annen dag hvis jeg fremdeles synes det er best.

Jeg klarer ikke en gang å finne en måte å avslutte innlegget på. En sånn dag er dette. Eller i alle fall ettermiddag/kveld.

(Kanskje jeg bare er lei meg på grunn av at jeg er hjemme og ikke på treningen).

 

Scroll to top

Denne bloggen er personlige ytringer fra utgivere av bloggen. Alle bruk av bilder, tekst eller video fra bloggen må avtales med bloggens ansvarlige utgiver. Bloggen ligger på psykmagasinet.no. Ønsker du å blogge om psykisk helse på psykmagasinet.no så kan du ta kontakt med ansvarlig redaktør på mail: stinena@hotmail.no