I stormsenteret

En orkan bor i meg. Det er jeg som både er og opplever den, som lagde den. I øyeblikket er det veldig stille. En stillhet som rommer alt som har blitt fanget, i en slags kunstig fryst tilstand.

 

 

Tiden her inne beveger seg ikke synkront med tiden utenfor. Dagene renner ut som stikkende smeltende isblokker mellom automatiserte handlinger og denne stillheten.

Vi har frosset fast litt, hjernen min og jeg. I midten av dette stormsenteret. Følelsene er for mye å skulle bære, vinteren oppleves uforberedt og kaldt. Så jeg står i ro og fryser mens jeg observerer at det stormer i ulike retninger, rundt meg, inne i meg. En del av meg selv vil ikke ha noe med det å gjøre. Det gjorde for vondt og var for intenst. For mye.

 

Jeg er ingen statue selv om jeg kunne ønsket det når jeg fryser som verst – jeg klarer ikke å bære dette alene og stå stødig på samme tid.

 

Så jeg har gjemt meg bort i midten. I en truet boble. Og alt er ikke bare dumt her. Jeg får muligheten til å hvile på min egen måte, i ly. Jeg bor i en blanding av en surrealistisk mareritt-kopi av mitt selv og en delvis komfortabel døsighet. Og hadde nå bare denne stormen rundt forsvunnet så lenge – og resten av verden og det ytre levende ikke løpt fra meg så hadde jeg hatt det ganske greit for en stund.

Jeg lengter etter å kunne være en statue, en robot eller bare en fremtidig versjon av meg selv som er ferdig med dette. Aller mest lengter jeg etter at de siste dagene bare var en forestilling. At jeg kunne sluppet unna visshet, reaksjoner, refleksjoner. Men det orker jeg ikke helt å skulle skrive om, for det er jo en del av stormen.

Hjernen er et svart hull (dette vet jeg er ord jeg har plukket opp fra noen andre men husker ikke hvor). Svarte hull trekker til seg ting som kommer for nært. Jeg kjenner det nå, hvor lett følelsene dras inn og skaper virvlende kaos bare fordi jeg rørte borti dem. Jeg er ikke klar. Har ikke funnet en måte å balansere noe på.

Her i stillheten finnes antydninger, små spor av alt som finnes i mitt univers. Jeg har prøvd å gripe fatt i noe av det vakreste. Minnet om følelsen av å være i skogen. Og jeg husker at jeg tenkte at det var som å komme litt hjem et sted, det var ingen forventninger og tilstedeværelse. Jeg husker at jeg tenkte det, men klarer ikke å gjenskape noe som helst av de faktiske følelsene. Det er ikke noe kroppslig eller sjelelig respons. Ikke nok til at jeg klarer å inspireres til å dra tilbake enda. For det er jo sånn, at jeg får ikke tilgang til bare de fine følelsene. Jeg håper at de er på utsiden eller inni orkanen. Men jeg ser de ikke som noe annet enn fryste teoretiske minner. Det er en tom og ubehagelig stillhet. En som består av å vente på at jeg enten faller eller snubler ufrivillig inn igjen i orkanen, eller at jeg skal plutselig bli klar til å velge å gå gjennom den. Jeg liker ingen av alternativene, og håper på at jeg skal kunne finne et ukjent ett.

Jeg vet ikke om psykologisk smerte og den menneskelige trangen til å flykte fra den i utgangspunktet er det som overhodet får meg til å tro at jeg Er i midten av noe og dermed litt fredet, eller om jeg er så opptatt med å være i for mange uoversiktlige følelser på en gang samtidig som jeg har prøvd å avskåre meg fra dem at jeg bare ikke har noe indre fungerende kommunikasjon og oversikt,  eller selvinnsikt. En form for innvendig kommunikasjonssvikt er det vel uansett forresten. For jeg vet jo at det ikke er tomt selv om jeg føler det, men helt omvendt.

Det eneste jeg vil er å flykte, i andres historier og følelser gjennom bøker, egentlig i fysisk aktivitet men jeg er kjempesliten, i jobb, i døsighet, i tomhet, i hva som helst nesten. Men jeg får det bare halvveis til. Og egentlig vil jeg gjennom alt som er ekte for å kunne ha muligheten til å finne ut om det finnes nye begynnelser. Jeg bare klarer ikke, akkurat nå.

 

Tenkte å bare slutte å skrive nå og avslutte med å dele et utdrag fra et dikt. Jeg vet ikke om innholdet i dette blogginnlegget gir mening for dere. Jeg håper jo selvsagt at det gjør på noe vis. Jeg tror i alle fall at det viser noe av utfordringene med å forstå og kunne skille masse følelser fra hverandre uten at det bare virker som et stort uhåndterlig kaos. Og derav behovet for å unngå å ha noe med det å gjøre og foretrekke å skyve det til side eller bare ha avskåret hodet fra det. Samtidig så er jeg en type person som vil ha ting ekte og levende og trives dårlig med å miste denne kontakten med meg selv. Det er noe av grunnen til at jeg er helt nødt til å fortsette å jobbe med det jeg allerede gjør. Jeg vil ha det annerledes om mulig. Selv om det er fryktelig vanskelig å skulle gå inn i noe av det som er nå.

 

Et utdrag fra Karin Boyes dikt Ja visst gör det ont: 

 

Ja visst gör det ont när knoppar brister.
Varför skulle annars våren tveka?
Varför skulle all vår heta längtan
bindas i det frusna bitterbleka?
Höljet var ju knoppen hela vintern.
Vad är det för nytt, som tär och spränger?
Ja visst gör det ont när knoppar brister,
ont för det som växer
och det som stänger.

Ja nog är det svårt när droppar faller.
Skälvande av ängslan tungt de hänger,
klamrar sig vid kvisten, sväller, glider –
tyngden drar dem neråt, hur de klänger.
Svårt att vara oviss, rädd och delad,
svårt att känna djupet dra och kalla,
ändå sitta kvar och bara darra –
svårt att vilja stanna
och vilja falla.

 

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Scroll to top

Denne bloggen er personlige ytringer fra utgivere av bloggen. Alle bruk av bilder, tekst eller video fra bloggen må avtales med bloggens ansvarlige utgiver. Bloggen ligger på psykmagasinet.no. Ønsker du å blogge om psykisk helse på psykmagasinet.no så kan du ta kontakt med ansvarlig redaktør på mail: stinena@hotmail.no