Indre kaos

Jeg har en skikkelig crap dag uten noen synlig god grunn, og jeg beklager det. Det eneste jeg føler noe stabil lyst til for tiden er å enten konstant bevege meg noe sted eller å forsvinne i spill eller tv-serier. I forrige uke var jeg veldig aktiv, og defor orker jeg nesten ingenting denne uken. Planen er likevel å gå en tur alene etterpå hvis ingenting endres radikalt innen etterpået oppstår.

Føler meg mer klønete og merkelig sosialt sett for nesten hver dag, og jeg overtenker diverse situasjoner, og da isært hva jeg selv har gjort eller sagt galt. Dette fører til anspenthet og at jeg fordi jeg blir så selvbevisst fortsetter å være klønete. Jeg er så sykt lei av det at jeg på en måte bare vil være helt for meg selv hele tiden. Men samtidig ikke, for det er jo egentlig meg selv jeg er drittlei av og ikke andre – bare får ikke til å føle meg «normal». Det har samlet seg opp en haug med små ting. En konsekvens av at små ting samler seg opp er denne voksende usikkerheten på meg selv og egne evner og verdi. Det er veldig slitsomt og setter spor over alt, det gjør situasjoner eller vanskelige valg som allerede er utfordrende enda litt mer vanskelig fordi det virker mer kaotisk. Får ikke til å plassere bitene mine helt riktig. De sitter skjevt, og noen nedpresset feil.

Jeg blir lei meg over ting som ikke er noe poeng i å reagere på, flere ganger om dagen. Nå istad ble jeg lei meg fordi jeg ikke har noen å gå tur med, akkurat nå. Og da snakker vi sånn veldig lei seg, haha. Jeg tror det handler mest om en sånn generell underliggende ensomhet og slitenhet som kommer fra at jeg har vært mer innesperret i meg selv med følelser og bekymringer etter påsken og prøvd å liksom «fikse livet perfekt», gitt blaffen i behovet for å ha tid til å kunne samle opp igjen ny energi. Jeg har skapt en avstand til andre som skaper ensomhet.

Jeg savner å ha avtaler med fine folk å se fram til, men jeg tør ikke lage noen. I frykt for frykten. Fordi alle fortjener bedre enn at jeg eventuelt skulle avlyst noe fordi jeg ikke får til likevel, men bare drukner i denne pølen av å ikke føle meg som noen verdig. Jeg klarer nesten bare å foreslå ting impulsivt, med det logiske resultatet at jeg får en høy negativ svarprosent, og blir selvforskyldt lei meg. Men noen ganger foreslår noen som ikke kan å møtes en annen dag, og det setter jeg veldig pris på. 💜

Jeg bekymrer meg sykt mye for tiden. Ville gjerne ha sagt at det ordner seg til både meg og dere som eventuelt leser dette, og det Sier jeg også, men det fungerer ikke for jeg klarer ikke å tro på det. Klarer bare ikke. Jeg må håpe.

Det jeg har klart er å ikke la ting ramle sammen på utsiden. Men inni meg er jeg et kaos som truer med å blåse opp til orkan. Flokete og ensom. Og såå lei, av mine følelser og reaksjoner. Æsj.

 

 

 

Skjønner ikke helt hva dette filteret skal «forestille», men fint med stjerner da. Plasserte det sikkert litt feil 😂

 

Nå Må jeg bare ut og gå. Til det uendelige (det er ikke så ekstremt langt for min del, men uansett).

 

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Scroll to top

Denne bloggen er personlige ytringer fra utgivere av bloggen. Alle bruk av bilder, tekst eller video fra bloggen må avtales med bloggens ansvarlige utgiver. Bloggen ligger på psykmagasinet.no. Ønsker du å blogge om psykisk helse på psykmagasinet.no så kan du ta kontakt med ansvarlig redaktør på mail: stinena@hotmail.no