Jeg er mer enn dette

Ja… Det er vanskelig å skrive når man er sliten. Det høres vel litt ut som en floksel føler jeg, men sånn er det jo faktisk bare. Du vet, det er ikke pent å være psyk. Eller psyk var kanskje litt i overkant. Jeg vil jo ikke dette, å definere meg selv så voldsomt. Men poenget er bare at til tross for at det er bra med positivisme når man får til det, bra å se de små øyeblikkene av glede som er mye lettere å skrive om enn de dårlige og stygge øyeblikkene, så er det også slitsomt å holde tilbake så mye av det som ikke fungerer, når det fyller en vesentlig del av en.

Jeg trodde før jeg begynte å skrive at jeg var helt tom for tema. At tittelen her måtte bli dagens dato rett og slett. Men nå fikk jeg et tema likevel. Nemlig det med at man kan fungere og ikke fungere på en og samme tid. Hvordan man kan gå på jobb hver dag, men knapt ut døren før langt på dag på fritiden dagene etterpå likevel. At det er mulig å gjøre arbeidsoppgaver der på jobben, men komme hjem og nesten ikke gidde å lage mat til seg selv her hjemme. Den mest åpenbare forskjellen jeg kan se ligger i ansvarsforholdet. At verdien bak å ta vare på en jobb eller noe annet som inkluderer en klar forventning av noen, men som viktigst av alt handler om å gjøre noe for andre tydeligvis stiller sterkere enn å gjøre noe for meg selv.

Jeg føler meg ikke bra ved å blogge. Jeg tenker på alt jeg burde ryddet i huset, jobbsøknader jeg burde skrevet, relasjoner jeg sikkert burde ha brydd meg mer om. Jeg føler meg kjedelig og selvopptatt. Hvilken verdi kan dette ha for noen som helst? Men jeg får ikke til de andre tingene nå. Det er Ingen som helst celle i kroppen som får til å skulle lese stillingsannonser eller rydde inn i oppvaskmaskinen. Tidligere i dag ble jeg sittende på en benk i en time uten at jeg egentlig ønsket dette, fordi jeg tenkte på at jeg ikke orket å gjøre ting jeg burde gjøre om jeg dro hjem. Som å lage middag. Å sette på en ovn og hive inn en pizza. Det var visst for mye det. Hvor flaut er ikke det, med tanke på alt andre folk gjør? Jeg hadde jo ingen forvetninger i dag etter jobb og terapi, enn de jeg eventuelt selv lagde. Hadde dette vært min kjøkkenuke på jobb derimot, så hadde jeg nok ryddet oppvask hver dag, uten alle disse indre kampene som jeg hele tiden taper denne uken. Det handler åpenbart om en psykisk begrensning. Nå er jo prokrastinering et fenomen mange av oss rammes av tenker jeg. Men det burde da være grenser for hva som kan utsettes.

 

Jeg er mer enn dette… og mindre.

 

Det er så rart, å sitte her hele kvelden og vite at jeg Er mer enn dette. Jeg er hun som også får til ting. Som å dra på spontan tur etter jobb med en venninne tidligere i uken. Som å ha gjennomført en lang og utfordrende uke med utfordringer av ulike slag, forrige uke. Jeg er hun som noen ganger fremviser en overraskende styrke i situasjoner det ikke er forventet av meg sett i forhold til mine «vanlige» personlighetstrekk, vanlige i hermetegn fordi jeg er mer enn det mest åpenbare. Vi er jo det alle sammen.

Jeg er mer enn dette. Enn hun som ikke en gang klarte å sette på den tv-serien i kveld. Men det er vanskelig å begripe det helt akkurat når man er i noe. For eksempel i en treg, seig boble.

De dagene jeg har vært på jobb har jeg følt på at jeg innimellom bare er som en halv person. Det er jo bare en følelse, men det er litt slitsomt og rart å forholde seg til. Jobben er frihet for meg, en mulighet til å kunne bruke hodet til noe, ha en grunn til å dra et sted, prøve å føle og i alle fall håpe på å være en form for ressurs. I tillegg til å håndtere vanlige situasjoner og utfordringer på jobben slik alle må, så har jeg et ekstra indre press føles det ut som, hvor jeg fort drives inn i overtenking eller følelser, som jeg da må fortløpende håndtere og balansere på lik linje med det andre. Jeg får det til. Men jeg føler meg som en «halv person» fordi at all den energien jeg bruker gir meg mindre igjen til å være mer meg selv. Til å møte andre i lunsjpauser og lignende. Til å klare å uttrykke den interessen for andre mennesker som bor inni meg. For jeg er mer enn hun stille. Jeg bryr meg mer enn det jeg får til å vise.

Jeg er mer enn hun som går i gangen og enten tør å si noe eller ikke, enten smiler eller angrer på at jeg ikke gjorde det og bekymrer meg for at du tror jeg ikke liker deg, eller at du ikke liker meg. Inni meg er jeg noen ganger liv og glede, noen ganger idéer og kreativitet, noen ganger full av meninger om aktuelle daglige samfunnstemaer, noen ganger uforklarlig redd, noen ganger fylt av en følelse av å revne og gå fullstendig i stykker. Jeg rommer dette på jobben. Litt synlig, litt usynlig. Senere går jeg hjem og ligger kanskje i sengen ute av stand til å fungere på noen som helst måte en stund. Hvor er logikken? Det handler ikke om at jeg blir utslitt av å jobbe, for i helgene har jeg heller ikke overflod av ork.

 

 

Jeg er alt dette grå og numne, og samtidig ute av stand til å bare være det.
Jeg er alt dette grønne og levende helt inn til roten av sjelen, og samtidig sliten og tom.

 

 

Om jeg skal prøve å forstå og ha en teori rundt det så må det handle om summen av alt. At i de periodene det blir mye bekymringer og stress totalt sett, så blir man mer sårbar, og mer sliten. Og når man først er sliten, så er det lettere å bekymre seg, lettere å overtenke noe som ellers ville ha flytt forbi. Det er den der sirkelen igjen. Jeg ser at det er på tide å lage rom for å bare være i øyeblikket igjen.

Nå vil jeg legge meg snart, selv om jeg ironisk nok begynner å føle meg mer våken enn på mange timer. Nattdyret vil eie natten, men jeg trenger egentlig søvn.

 

 

🌃🌙

 

 

 

 

 

 

 

 

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Scroll to top

Denne bloggen er personlige ytringer fra utgivere av bloggen. Alle bruk av bilder, tekst eller video fra bloggen må avtales med bloggens ansvarlige utgiver. Bloggen ligger på psykmagasinet.no. Ønsker du å blogge om psykisk helse på psykmagasinet.no så kan du ta kontakt med ansvarlig redaktør på mail: stinena@hotmail.no