Knust

Jeg er fanget i en sirkel som knuser meg på innsiden.

Alt som andre sier eller gjør, eller ikke sier eller gjør,  klarer jeg på en eller annen måte å vrenge om så det blir negativt og bekreftende. En del ganger har jeg virkelig måtte vrenge det i stykker for så å måtte bygge det opp igjen på min egen måte for å få det til – og det har jeg gjort.

Alt jeg selv gjør eller sier, eller ikke gjør eller sier,  fordømmer jeg og kritiserer og bruker til å tråkke meg selv lenger nedover i en mental gjørmehaug.

Jeg vet ikke hvorfor jeg ikke klarer å stoppe det.

 

Det gjør vondt – hele tiden.

 

Det skaper avstand til alle.

 

Jeg føler meg helt knust – av meg selv.

 

 

 

 

_V.

 

#Ærlighetsminuttet(1): Failure

Jeg introduserer her i dette innlegget Ærlighetsminuttet, et konsept basert på en bok jeg leste en gang med samme tittel. Det er veldig enkelt og går bare ut på å si/skrive så mye som mulig rett fra leveren om følelser, tanker, hva man vil, i løpet av ett minutt, også stoppe. Siden det tar lenger tid å skrive enn å snakke gir jeg meg selv ti minutter nå og ser hvordan det går.  

 

 

15.17: vet ikke hvordan jeg skal begynne. Uansett hva jeg skriver så blir det nok dårlig eller uinteressant. Og jeg liker ikke følelser. Jeg trenger desperat å snakke om følelser, men jeg liker det ikke! Det er ubehagelig,forbudt, ufortjent. Sånn er det egentlig. Jeg fortjener ikke noe oppmerksomhet rundt noe. Jeg er en failure og det er bare min skyld. Jeg er hjemme og ikke på jobb. Det finnes ingen unnskyldninger. Ingen gode nok forklaringer. Ingenting. Jeg rømte jo bare. Fra alt. Prøvde å rømme fra meg selv også, men drømmene lot meg ikke gjøre det. Så til slutt kunne jeg like godt bare våkne. På ordentlig. Uten å tvinge meg selv til å sove igjen, det var kjempelett å gjøre det nå, og umulig i natt. Jeg er så redd for alt nå. Alt. Og har dårlig samvittighet for alt. Alt. Det gjør vondt. Jeg liker ikke å snakke om følelser men det gjør vondt. Nå. I natt. I dag tidlig. Det skjedde noe i går kveld. Et nytt usikkerhetsmoment oppå det jeg allerede hadde. En epost med forvirrende informasjon. Og jeg takler det ikke. Det skulle ikke mer til tydeligvis, før jeg bare ikke orket. Ikke håndterte. Ikke kunne sove fordi jeg hadde tusener av forestillinger om hvor galt alt kan gå. Prøvde å ikke vekke samboeren, men det fungerte ikke så bra. Jeg gråt, kjempestille så han ikke skulle legge merke til det. Alt var varmt, klamt, mørkt,urolig,frykt. Hele natten. 15.28.

 

💔.

 

Det store julevalget

Jeg er heldig føler jeg. Julen har vært en vakker høytid for meg, en tid for glede med god mat, gaver og en balanse mellom egentid og sosialt samvær. Jul innebærer fremdeles en del glede, om enn på en litt mer anstrengt måte enn før. Men etter at jeg flyttet hjemmefra har det oppstått en utfordring, et familievalg som må tas hvert år.

 

Hvor skal vi være på julaften i år?

Hvem skal vi prioritere, og mye verre: hvem skal vi droppe å dra til?

 

Det store julevalget er uunngåelig. Det er rett og slett ikke mulig å slippe unna, for i den grad jeg eventuelt prøver å la være å forholde meg til det, da tar jeg et valg da også. Bare så det er sagt, så er jeg takknemlig for alle invitasjoner jeg får! Tanken og vissheten om at alt for mange mennesker ikke får noe invitasjon i det hele tatt knuser hjertet mitt. Så det er selvsagt ikke invitasjonene i seg selv som er utfordringen sånn sett. Det er det å skuffe noen. Det er det med å ikke få til så mye som jeg skulle ønske. Det er usikkerheten over hvor mye jeg skal være åpen om ovenfor andre, for å kunne forklare hvorfor jeg så ofte sier nei. Det er følelsen jeg sitter igjen med av å velge den «feige» veien. Å være hjemme.

 

 

Jeg og min samboer har feiret julen sammen de siste årene. Vi har vært hos noen i min familie en gang, og hos noen i hans familie en gang. Vi har begge splittede familier med skilte foreldre. Om han og jeg skal feire jul sammen så har vi altså fire ulike foreldre-alternativer, da det er uaktuelt for noen av de å ha noe sammenslått. I praksis er det bare tre muligheter hvert år, da en av oss har familie med den klassiske annenhver-jul ordningen. Blant de tre så har de siste årene minst to av de spurt hvert år om vi vil feire hos dem. Den siste spør ikke, men håper. Det betyr at hvert år så kommer vi til å skuffe minst to. Uansett hva vi gjør. Geografisk sett er det også nesten fullstendig umulig å kunne være to steder i løpet av ettermiddagen/kvelden.

Jeg forstår jo at vi ikke er de eneste med denne eller lignende problemstillinger i julen, og at det ikke burde handle om å gjøre alt perfekt, men om at flest mulig får en fin tid, med noen. For meg er det viktigste at ingen er helt alene, uten å bli husket på og forsøkt inkludert. Og at alle har det best mulig der de er. Og jeg prøver å huske på dette hvert år. Men gleden over å feire jul har fått en skygge som den ikke hadde før. Kanskje er det litt sånn å bli voksen og mer bevisst på noen ting? Jeg vet ikke.

Jeg kjenner at jeg har et behov for å holde noe tilbake i dette innlegget. Det å beskytte familie er viktig for meg. Derfor skal jeg bare så vidt nevne at denne frykten for å skuffe noen, og følelsen av å ødelegge for noen andre den kommer fra et sted. Det skjedde noe for noen år tilbake rundt det med å velge hvor man skal være i julen som plantet den. Det var ingen stor sak. Heller ikke helt uforståelig. Men det skjedde. Og siden det har jeg hatt denne utfordringen som tar mye mer plass enn den burde hvert år.

For å være ærlig så pleier jeg å begynne å grue meg et halvt på forhånd. Mens andre (tilsynelatende i alle fall) tenker på sol, is og grilling så tenker jeg noen ganger sommer som høst på julen. Om det kunne være mulig å skuffe En person mindre dette året. Kunne jeg dette året klare å gjøre noe annet enn å være hjemme? Være mindre egoistisk? Mindre redd? Når disse tankene dukker opp så tidlig på året så holder jeg dem alltid for meg selv. Fordi jeg føler skam over å bruke så mye tid og energi på det. Jeg er redd for at noen skal forstå, hvor mye det plager meg på urelevante tidspunkt. Om noen skulle vite, at jeg i blant har ønsket hele julen vekk. Bare fordi jeg får vondt i magen og blir kvalm.

Den fineste tiden er tiden mellom vi har svart nei til alle invitasjonene og selve julen. Forutsatt at ingen reagerer negativt. Da kommer desember og førjulstid, med lettelse og enda litt mer skam (over å ha gitt opp, å ha valgt det trygge hjemlige. Og å ikke ha gitt noen god grunn) sammen med jakten julestemningen. Da er det en liten pause. Som jeg prøver å fylle med litt glede. I blant lykkes det, og jeg er takknemlig for det fine jeg har. Hus og varme. Mat. Kjæresten, som enda en gang ville være med meg selv om jeg ikke fortjener det. Hvis vi vet om noen i nærheten som ikke skal feire med familie eller andre, så inviterer vi dem til oss på julaften. Fordi det er hyggelig å dele kvelden. Det føles mye bedre ut enn å skulle gjøre den så ekslusiv at det ikke er rom for andre. Om noen i familien ønsker å komme er de også velkomne.

Julen påvirker meg nok ganske mye emosjonelt sett. Det er som alt blir litt mer synlig og samtidig ikke. De ensomme blir enda litt mer ensomne, og enten mer synlige eller mer bortgjemte. Hjertet knuses lettere enn ellers. Fordi jeg har jobb i år og derfor råd til det, så har jeg gitt både måltider gjennom Kirkens bymisjon og tepper og matrasjoner til Unicef. Jeg klarte bare å tenke at det finnes ikke noen grunn til å la være fordi mennesker fryser og sulter! Det er det minste jeg kunne gjøre, og det burde vært mye mer. Jeg blir også mye mer lei meg for alle relasjoner som ikke er slik jeg skulle ønske i livet mitt. Julen blir, hvis jeg ikke passer på eller klarer å fokusere på andre ting, en stor symbolsk påminnelse om alle underliggende konflikter og mangler, og alt jeg bare ikke får til. Den utilstrekkeligheten. Det blir litt som i dette innlegget, som nå begynner å flyte litt utover sin egen kant, og nå plutselig fikk innslag av andre ting enn det opprinnelige temaet. Beklager det.

Selv om jeg mistenker at flere i familiene egentlig har forstått at julevalget egentlig ikke handler om å velge de bort, men først og fremst en indre kamp mot frykten for å dra vekk fra det vante og komfortable, så gjør det vondt hvert år. Det er litt sånn at jeg Håper de forstår, selv om jeg ikke har klart å fortelle så mye. I år har jeg vært mer åpen enn tidligere, og fortalt sannheten om at jeg er veldig redd for å dra noe sted som er for langt utenfor min vanlige konfortsone. Erkjent at det er et problem jeg helt faktisk har. En angst. Det har vært ukomfortabelt, og jeg føler til tross for at litt mer åpenhet har gjort det lettere å kunne si nei til å dra noe sted i julen, stor skam over at det er noe av grunnen. Denne skammen generelt, rundt både bekymring for å skuffe andre og over å ikke utfordre angsten til enhver tid og at den overhodet finnes, er noe av det jeg håper kan jobbes med ved å for eksempel skrive et innlegg som dette. Å dele noe som kanskje i utgangspunktet er en så vanlig problemstilling for mange, og være litt ærlig om hvor overdrevent stor og skamfull den har blitt for min del. Fordi det tidvis gjør julens eksistens nesten uutholdelig. (Unnskyld!).

 

Håper dere har noen gode romjulsdager.

 

– Vinga.

 

En kveld alene

 

 

La mørket senke seg

jeg finner ingen fred

finner ingen fred

noe som helst sted

inni meg.

 

 

 

En time alene

er et helt liv

uten deg.

 

Savner

oss.

 

 

 

Jeg er okei

har det helt greit

 

Men følelsene

sier at jeg går i stykker

med utestemme 

midt i hjertet mitt.

 

 

 

 

 

Jeg lever nå

og da

ambivalent

 

som voksen eller barn.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Scroll to top

Denne bloggen er personlige ytringer fra utgivere av bloggen. Alle bruk av bilder, tekst eller video fra bloggen må avtales med bloggens ansvarlige utgiver. Bloggen ligger på psykmagasinet.no. Ønsker du å blogge om psykisk helse på psykmagasinet.no så kan du ta kontakt med ansvarlig redaktør på mail: stinena@hotmail.no