De små tingene som blir for store

Du vet de små tingene. Ordene eller situasjonene, oppgaven som skal gjøres på jobb eller hjemme eller et annet sted, en ting man har glemt igjen et sted eller glemt å gjøre, usikkerhetsmomentene som ikke er helt på plass, detaljene som skal presses inn i puslespillene. De små tingene, som noen ganger blir for store.

 

 

Utsnitt av foto tatt av et bilde på utstilling. Kunstner: Takashi Murakami

 

 

I morgen har jeg et usikkerhetsmoment på jobben som jeg gruer meg til. Det er bare en liten ting, det innrømmer jeg lett. Det er så superlite, at det går egentlig ikke an å snakke om. Det er som å problematisere ingenting. Det er det jeg ser for meg at noen ville sagt hvis jeg skulle prøve å snakke om det. Litt sånn «Men det er jo ingenting! Det ordner seg lett. Sånn er hverdagen for alle». Hvem er jeg til å kunne påstå at det er feil? Jeg håper det er det, fordi jeg ønsker å få det annerledes. Å jobbe for å få det annerledes.

 

Natt til lørdag: Jeg burde være trøtt nå. Det er midt på natten, jeg har vært på jobb hele uken, terapi to ganger, jeg burde være trøtt nå. I morgen er lørdag og fri. Jeg vil sove. Ikke tenke på mandag. Det er unødvendig. Der er en bagatell. Det er ikke enda. Nå er nå, jeg burde leve mer her og nå. Burde sove. Jeg er så sliten, har vært hele uken, orker ikke mer. Så hvorfor får jeg ikke bare sove? Hvordan er det mulig å ikke være trøtt selv om jeg er helt tom for alt? Energi, vett, sjel. Alt er bare tomt.

 

Hele denne dagen har jeg tenkt på morgendagen. Selv om det er bortkastet og ukonstruktivt. Jeg tenkte på det i sengen før jeg stod opp. Tenkte på det i dusjen. Brukte lang tid på å kle på meg etter dusjen fordi jeg tenkte på det. Tenkte på det mens jeg spiste frokost. Husker egentlig mer av det, tankene, enn frokosten i seg selv – den fløt bare i bakgrunnen. Som om jeg bor bare i hodet. Tenkte på det mens jeg gikk tur. Mens jeg prøvde å snakke om andre ting med samboeren min. Ja, hele dagen hittil. Som om hele dagens funksjon først og fremst består i å være en slags ventetid for i morgen.

 

Nå er det bare under et døgn igjen av helgen. Hjelp, hvor er den, hvor ble den av? Jeg takler ikke at det er søndag allerede. Takler ikke at det var lørdag allerede i går, at det var fredag allerede i forgårs. Denne nesten-panikkfølelsen river og sliter i meg, og jeg vil egentlig bare gråte. Vet ikke hvor jeg skal gjøre av meg. 

 

Mitt viktigste «prosjekt» denne helgen har vært å prøve å slappe litt av og hygge seg og legge jobben til side. I øyeblikk har jeg fått det til. Ikke i timer. Men i alle fall i minutter innimellom. Det har føltes, nei det føles ut, som et nederlag. Men jeg prøver, nå, å legge litt positivt fokus i form av øyeblikkene som fungerte opp på toppen. Bedre med et jordbær på toppen av kaoset, enn ingenting. (Litt rar beskrivelse kanskje).

For å være ærlig så har jeg vurdert flere ganger å ikke gå på jobb i morgen. Dette er et type usikkerhetsmoment som er mulig å unngå ved å være borte en stund. En dag, eller to. Men det er ikke et alternativ jeg kommer til å gi etter for. Jeg føler skam over å ha tanken. Frykt over at andre ville tenkt at jeg var svak og feig, ansvarsløs kanskje (selv om jeg gjør alt jeg kan for å ikke gi etter for det) om jeg innrømmet det for noen. Jeg dømmer vel egentlig meg selv for det, og er redd for at andre skal se og forstå hvor feig og ubrukelig jeg er.

Det er rart, hvor stort noe kan bli. Og dette er en type ting som jeg gjerne erfarer at overhodet ikke blir slik jeg frykter. Likevel tar det så mye plass. Og jeg er så redd, for å dele det. For at det ikke anerkjennes som noe virkelig – for det er jo så virkelig for meg, selv om det er så lite! En bagatell. Den lille faktoren, som er lettere å overfokusere på og være redd for, enn de mer åpenbare og forståelige.

Jeg eies virkelig for mye nå, av mitt eget kaos. Men jeg skal klare det. Strategien min er å gjøre all tiden mindre og mindre til den virker overkommelig og kanskje blir min egen igjen. En dag, eller en time, eller et minutt eller det neste sekundet.

 

– V.

Utilstrekkelig

Av og til føles det ut som om det ikke finnes en eneste ting i verden jeg egentlig får til på en ordentlig måte. Mest av alt hverdagene, med alle sine oppgaver og balanse mellom jobb, fritid, husarbeid, relasjoner. Jeg føler på en utilstrekkelighet hver eneste dag i en eller flere former.

 

Planen i dag var å kanskje gå på trening etter jobb. Det er den siste muligheten før romjulen, og jeg har ikke vært der på lenge. Men nå har jeg akkurat kommet hjem fra jobb og jeg orker ikke. Jeg har ikke energi. Jeg vet at man kan få energi av trening i seg selv, men jeg har ikke noe Sosial energi. Den ble brukt opp lenge før arbeidsdagen var slutt. Nå er den på under null.

Selvfølgelig kan man trene fysisk sett selv om man ikke har noe særlig sosial energi. Men en av grunnene til at jeg ville dra akkurat dit var nettopp for å se akkurat de andre folkene igjen. Fordi nok en måned har gått uten at jeg en eneste av ukene har klart å komme meg dit. Enda jeg egentlig vil. Jeg får så dårlig samvittighet de gangene jeg går og nesten ikke orker å si et eneste ord til noen, enda så godt jeg liker dem! Og jeg får dårlig samvittighet for all stillhet. Jeg vet ikke hvorfor jeg tar på meg så mye ansvar for det selv, en stillhet mellom to eller flere personer holdes jo ikke bare av en. Men det er bare den vissheten om at det sikkert er fordi Jeg er der. Og er i veien for at noen bedre person med noe bra å si kunne stått eller sittet der. Selv om det er helt frivillig å komme, så føler jeg meg utilstrekkelig og mislykket over å ikke gjøre det. Selv om dette i utgangspunktet skulle være noe positivt for meg selv. Håper jeg kan gjøre det til det igjen etterhvert. Men tydeligvis ikke i dag.

På dager hvor jeg er sliten er det ekstra utfordrende å klare å være noe sted sammen med andre uten å overtenke ting jeg selv eller andre gjør eller sier, føle meg i veien eller ha masse forestillinger om alt jeg ikke kommer til å få til og hva andre synes om det. Som etterhvert også får følge av fine porsjoner selvforakt.

Jeg prøver å fokusere på det jeg får til. Som å gå på jobb. Jeg gikk dit, jeg gjennomførte dagen.

Men jeg sa ikke nok på avdelingsmøtet. Tok ikke nok ansvar. Sa bare En setning til noen i lunsjen – etter at personen først snakket til meg – og sikkert angret på det. Jeg burde ikke gått tidligere for å gå på trening når jeg uansett ikke gidder, det er fake! Jeg er fake! Og kjedelig. Og treig. Og rotete. 

Det var sånn ca. det jeg fikk til i dag, å møte opp på jobben og gjøre noe. Husarbeid orker jeg ikke. Å rydde, å lage middag, å vaske klær… orker ikke. Å gjøre noe annet enn å bare være hjemme og ikke snakke med noen… orker ikke.

De siste ukene har vært sånn som dette, en evig sirkel hvor lite variasjon og energi skaper enda mindre av det samme. Hvor alt jeg sier eller gjør – eller ikke sier og ikke gjør – det blir ubalansert, rotete, jeg får det ikke helt til. Jeg føler meg utilstrekkelig på jobb, hjemme og i alle relasjoner. Og da mener jeg faktisk alle, som jeg kommer på.

Jeg føler meg utilstrekkelig nå, mens jeg skriver, fordi jeg er trøtt og litt ufokusert, fordi jeg føler dette også blir rart og rot og bare klagete og vurderer å slette det. Men det skal jeg ikke. Fordi dette er sånn jeg tenker nå. At alt jeg gjør er dårlig. At jeg er. Derfor skal jeg gi det litt tid, og heller slette det litt senere eller en annen dag hvis jeg fremdeles synes det er best.

Jeg klarer ikke en gang å finne en måte å avslutte innlegget på. En sånn dag er dette. Eller i alle fall ettermiddag/kveld.

(Kanskje jeg bare er lei meg på grunn av at jeg er hjemme og ikke på treningen).

 

Det første innlegget

Så nå sitter jeg her og skriver mens jeg «ser på tv» så det ikke skal legges merke til. Dette skal bli det første innlegget.

 

For noen dager siden lå jeg i sengen og prøvde å ikke tenke på dette første innlegget. 

Det er ikke det at jeg ikke vil skrive noe. Tvert i mot så vil jeg jo veldig. Det er bare tanker, om at jeg burde ha noe betydningsfullt å si, noe viktig, noe som gir mening eller berører noe. Være noen. At i det første innlegget burde jeg være synlig og gi noe. Burde være noen som betyr noe. Men hvem er jeg? Jeg er ingen!

Hvem er jeg?

Jeg er hun som nesten ikke fikk sove ved tanken på at noen kanskje ville bli skuffet hvis de visste at jeg gruer meg. Gruer meg til å poste det første innlegget. Gruer meg til å «avsløres» som kjedelig, overtenkende, uverdig en blogg.

Jeg er hun som glemmer for noen stunder – at det er nettopp derfor jeg skulle skrive her. For å synliggjøre utfordringer, for meg selv og andre. Fordi jeg har et håp, om at å dele litt mer, kan frigjøre noe. Og kanskje hjelpe meg bittelitt nærmere – du som leser dette.

Jeg er hun som er veldig veldig usikker, og føler at det er ufortjent å ta plass – men prøver likevel.

Scroll to top

Denne bloggen er personlige ytringer fra utgivere av bloggen. Alle bruk av bilder, tekst eller video fra bloggen må avtales med bloggens ansvarlige utgiver. Bloggen ligger på psykmagasinet.no. Ønsker du å blogge om psykisk helse på psykmagasinet.no så kan du ta kontakt med ansvarlig redaktør på mail: stinena@hotmail.no