«Er du helt frisk igjen nå»?

I dag er jeg heldig. Eller, det har også med personlig hardt arbeid å gjøre. Men jeg er heldig som har en jobb å gå til igjen. Heldig som hadde nok energi til å gå på den og bli der mesteparten av dagen. Heldig som fikk sove i natt. Og som ble vekket av samboeren da jeg holdt på å sove for lenge. Heldig, fordi det er ingen selvfølge. For meg, eller for noen andre. Jeg er okei. Jeg fungerer nok til det basiske. Men er jeg frisk? Er jeg helt frisk igjen nå?

 

 

En av de større ufordelene med å ikke være åpen på jobben er jo det der med å ikke bare kunne si ting som det er. Å kalle en psyk dag for psyk.

Noen ganger klarer jeg ikke å gå på jobb. Det skjer oftest i harde perioder som preges av mer enn en vanskelig «ting» om gangen. Det er jo ikke sånn at jeg lar være å gå på jobb fordi jeg er litt kvalm, eller litt trøtt, eller litt sliten. Eller gråter til frokost. Men når det kommer mange slike dager tett oppi hverandre som bygger seg oppover i et skjevt tårn som stadig truer med å velte, så kan det skje at alt blir for mye for en stund.

En annen ting som kan skje er at jeg opplever noe som uhåndterlig og nesten umulig, og ikke klarer å stoppe unnvikelses-strategien min tidsnok. Det trenger ikke å være noe som hverken andre eller jeg selv (i ettertid) vil se på som noe det er rasjonelt å reagere så mye på. Likevel kan det skje. Selv om jeg har åresvis med erfaring – hvorav jeg har lært å prøve å prioritere riktig. Ofte har jeg ikke energi til å takle mer enn en eller to ting maks hvis jeg har det veldig dårlig. Og da står primærbehov, og deretter jobb først. I utgangspunktet. Gjerne i omvendt rekkefølge i blant, men det er mindre smart i et langsiktig perspektiv. Dette handler ikke om at jeg elsker jobben over alt, men frykten for å miste den hvis jeg snubler for mye og får mye fravær, eller presterer dårlig.

I går var jeg altså borte fra jobb. Får litt bokstavelig vondt i magen av å skrive det. Det er vanskelig å leve med ovenfor meg selv. Vet at det ikke løser noen ting å skulle drukne i noe skyldfølelse. Men det er vanskelig å se bort fra at jeg føler masse av det. Til tross for at jeg gjerne heller skulle vært der enn hjemme. Det finnes ikke noe hygge over å være hjemme på slike dager. Jeg er mitt eget verste selskap noen ganger.

Jeg ble desto gladere da jeg klarte å komme meg på jobb igjen i dag. Etter en intens indre drakamp på forhånd. Og egentlig gjennom dagen generelt, men jeg vant den alle gangene!

 

Er du helt frisk igjen nå? spurte en kollega av meg i dag tidlig. Jeg svarte ja, og følte meg fake og rar. Trangen til å flykte slo inn igjen for noen minutter. Følelsen av å krympe. Usikkerheten rundt hva som egentlig er sant.

For Er jeg det? Helt frisk igjen? Hva betyr det… å være frisk. Jeg følte meg i utgangspunktet frisk i dag, i forhold til i går. Fordi jeg fungerte i dag. Men om jeg er Helt frisk? Jeg vet ikke.

Av og til får jeg lyst å bare rope ut at Nei! Jeg har ikke influensa. Jeg er ikke forkjølet. Eller noe av det andre dere spør eller hinter om. Jeg er bare syk i hodet! Personlighetsforstyrra. Uperfekt. Men det ville vært en forferdelig dårlig måte å skulle eventuelt fortelle at jeg har en personlighetsforstyrrelse. Det er en setning som først og fremst reflekterer min egen skam, og nedgraderer meg selv til å være noe mindre helhetlig enn jeg er. Det er bare frustrasjon, over å ikke vite hva jeg skal si. Til kollegaer som jeg liker og som spør meg på en hyggelig måte. En sånn frustrasjon som gjerne kommer når man jobber så hardt med å skjule noe som andre har sagt til meg at ikke er min feil. Man velger ikke å ha en psykisk lidelse. Velger ikke å noen ganger rammes så sterkt av de ulike symptomene at de sammen slår en ned i bakken for en stund.

Jeg vet at kunnskap, og åpenhet fra modige mennesker er den eneste måten å kunne hjelpe andre som ønsker å forstå å få muligheten til det. Jeg vet det, men jeg klarer ikke å leve etter det. Noe som gjør dager som denne unødvendig vanskeligere. For ved å ikke være ærlig, så hjelper jeg til med å fortsette å la dette være noe skamfullt inni meg. Et troll som trives i mørket.

Det er selvfølgelig viktig med balanse. Å kjenne på hvor ens egne grenser går, hvor mye og lite man trenger og andre trenger at de vet om hvilke utfordringer man har. Men det føles ikke helt riktig sånn som dette, hvor lett alle tør å spørre om jeg har influensa for eksempel, men ikke om jeg har det bra med meg selv, mentalt. Selv om det mentale er like menneskelig. Og det er så dumt, at jeg ikke bare for eksempel kunne svart Nei, jeg er ikke Helt frisk nå, men jeg har det mye bedre i dag enn i går. Hvis jeg er litt stillere og forsiktigere enn ellers i dag så er det fordi jeg er litt sliten, men jeg er glad for å kunne være her likevel. Da hadde jeg kanskje sluppet å følt meg både sliten Og som en halvveis løgner, og folk på jobben hadde skjønt hvorfor hvis jeg fremstod som annerledes enn vanlig.

 

Dette er ikke noe jeg deler med glede. Jeg deler det med frykt og sårbarhet. Jeg er redd for at noen skal lese dette og tenke at jeg er svak og feig. Fordi jeg forteller om tanker rundt viktigheten av åpenhet, men gjør så lite selv. Det er sånn jeg føler det akkurat nå. Og jeg har denne skamfølelsen over å ikke ha gått på jobb og brukt egenmelding for det. Det føles ufortjent og galt ut.

 

Unnskyld.

 

 

– Litt Vingebrukket, sannsynligvis ikke Helt frisk igjen enda.

 

Mandag(tirsdag) igjen…

Den såkalte hverdagen slo meg hardt i hodet i går. Jeg vet ikke hvor mye jeg sov natt til i dag, mye fordi jeg leste et sted på internett en eller annen gang at det ikke er bra å sjekke hva klokken er hele tiden når man ikke får sove (ble litt usikker nå om det var det som egentlig stod, det kan ha vært hvis man våkner midt på natten og ikke når man ikke får sove i det hele tatt i utgangspunktet) men det var ikke innafor skjønnhetsbarometeret i alle fall.

Denne tirsdagen er så veldig Mandag! Grudde meg altså, som søvnproblemet hintet om, til å trå innenfor samfunnet igjen. Det er hardt etter en uke med sosial isolering, og også bokstavelig talt isolering generelt grunnet like mange kvelder og tidvis dager med nyttårsraketter. Det eneste jeg gjorde i hele forrige uke bortsett fra å være hjemme hos meg selv var å besøke en venninne noen timer en dag. Etterpå føltes det ut som jeg hadde aktivisert meg med en hard treningsøkt fremfor pepperkaker og hyggelig skravling. Med det utgangspunktet der er det kanskje ikke så rart at jeg grudde meg til jobb og å måtte forholde meg til mer enn ett menneske i løpet av en dag.

 

 

Altså, jeg har for det meste hatt en fin ferie! Jeg tror at vissheten om at det nettopp var ferie og midlertidig ga rom for mye mer avslapning enn jeg ellers ville drevet med. Innvendig. Og med ny ro – til tross for nerver – så gikk det Okei på jobb. Jeg kom meg gjennom dagen. Men jeg kjente også på noe jeg ikke har savnet. Normaltilstanden min på jobb. At jeg gråter nesten hver dag, det kom jeg på igjen i dag. Sjeldent noe særlig å snakke om, bare litt og skjult. Jeg vet ikke helt hvorfor, tror det er en form for generell angstfølelse jeg nesten ikke tenker over til vanlig og bare la litt ekstra ekstra merke til i dag siden den faktisk hadde tatt litt ferie den også.

Merker at jeg heller ikke har savnet usikkerheten. Å lage en boble rundt seg for å kunne bortover en gang og forbi forskjellige mennesker uten å være for selvbevisst hele tiden, å prøve å forsvinne litt som et spøkelse. Jeg er ikke den der hyggelige kollegaen som hjertelig ønsker deg verdens godeste nytt år – høyt, i ord. Alle Må jo ikke være det, men det hadde vært fint å kunne turt å uttrykke et eller annet i alle fall. Samtidig som jeg på en måte bare ville gjøre mine «egne greier» og unngå å havne i noen samtaler.

Jeg turte ikke å spise lunsj mens de andre gjorde i dag. Jeg ble nesten-svimmel-sulten mens jeg ventet lengst mulig for at færrest mulig skulle være der da jeg kom. Det gikk jo greit, men for å være helt ærlig så ble jeg skuffet og irritert over meg selv. Og det gjør litt vondt å gå forbi på vei til noe mens de andre snakker og ler sammen, og føle at jeg innerst inne skulle ønske at jeg visste hvordan jeg kunne gjøre det samme, uten å bli stum av skam – over å bare kunne tilby den kjedeligste jeg kjenner – meg selv.

Der var Den følelsen igjen. Den selvklandrende, selvbevisste, superkritiske besteuvennen. Som lett dukket frem igjen nå da muligheten lå til. Vil på en måte ikke innrømme det da, for meg selv, for dere. Det er så dumt. Hele greien. Alt. Jeg.

 

 

Jeg hadde ikke savnet overtenking heller.  Har fanget meg selv på full fart inn i fremtidsbekymringer og sirkelaktige kritiske vurderinger over ting jeg har sagt eller gjort for evigheter siden x antall ganger i løpet av dagen. Jo senere på dagen, jo flere (selvskapte) feller og ulogiske tankevendinger, hvorav ingen som bød på noe form for positivisme eller konstruktivitet av noe slag.

… Eller å få vondt i overkroppen på grunn av anspenthet. Ikke savnet det. Æsj, nå ble det bare mye klaging da. Litt ubalansert. Beklager det! Sikkert sliten. Kanskje søvn hjelper. Og i morgen håper jeg på tirsdag(onsdag) i stedet for mandag. Fordi mandag var slitsomt, sensitivt og litt småkjipt. Orker ikke mandag igjen i morgen tror jeg.

Godt nyttår alle! Måtte den bringe minst like mange fredager, eller andre typer dager dere foretrekker.

– V.

Scroll to top

Denne bloggen er personlige ytringer fra utgivere av bloggen. Alle bruk av bilder, tekst eller video fra bloggen må avtales med bloggens ansvarlige utgiver. Bloggen ligger på psykmagasinet.no. Ønsker du å blogge om psykisk helse på psykmagasinet.no så kan du ta kontakt med ansvarlig redaktør på mail: stinena@hotmail.no