Mandag(tirsdag) igjen…

Den såkalte hverdagen slo meg hardt i hodet i går. Jeg vet ikke hvor mye jeg sov natt til i dag, mye fordi jeg leste et sted på internett en eller annen gang at det ikke er bra å sjekke hva klokken er hele tiden når man ikke får sove (ble litt usikker nå om det var det som egentlig stod, det kan ha vært hvis man våkner midt på natten og ikke når man ikke får sove i det hele tatt i utgangspunktet) men det var ikke innafor skjønnhetsbarometeret i alle fall.

Denne tirsdagen er så veldig Mandag! Grudde meg altså, som søvnproblemet hintet om, til å trå innenfor samfunnet igjen. Det er hardt etter en uke med sosial isolering, og også bokstavelig talt isolering generelt grunnet like mange kvelder og tidvis dager med nyttårsraketter. Det eneste jeg gjorde i hele forrige uke bortsett fra å være hjemme hos meg selv var å besøke en venninne noen timer en dag. Etterpå føltes det ut som jeg hadde aktivisert meg med en hard treningsøkt fremfor pepperkaker og hyggelig skravling. Med det utgangspunktet der er det kanskje ikke så rart at jeg grudde meg til jobb og å måtte forholde meg til mer enn ett menneske i løpet av en dag.

 

 

Altså, jeg har for det meste hatt en fin ferie! Jeg tror at vissheten om at det nettopp var ferie og midlertidig ga rom for mye mer avslapning enn jeg ellers ville drevet med. Innvendig. Og med ny ro – til tross for nerver – så gikk det Okei på jobb. Jeg kom meg gjennom dagen. Men jeg kjente også på noe jeg ikke har savnet. Normaltilstanden min på jobb. At jeg gråter nesten hver dag, det kom jeg på igjen i dag. Sjeldent noe særlig å snakke om, bare litt og skjult. Jeg vet ikke helt hvorfor, tror det er en form for generell angstfølelse jeg nesten ikke tenker over til vanlig og bare la litt ekstra ekstra merke til i dag siden den faktisk hadde tatt litt ferie den også.

Merker at jeg heller ikke har savnet usikkerheten. Å lage en boble rundt seg for å kunne bortover en gang og forbi forskjellige mennesker uten å være for selvbevisst hele tiden, å prøve å forsvinne litt som et spøkelse. Jeg er ikke den der hyggelige kollegaen som hjertelig ønsker deg verdens godeste nytt år – høyt, i ord. Alle Må jo ikke være det, men det hadde vært fint å kunne turt å uttrykke et eller annet i alle fall. Samtidig som jeg på en måte bare ville gjøre mine «egne greier» og unngå å havne i noen samtaler.

Jeg turte ikke å spise lunsj mens de andre gjorde i dag. Jeg ble nesten-svimmel-sulten mens jeg ventet lengst mulig for at færrest mulig skulle være der da jeg kom. Det gikk jo greit, men for å være helt ærlig så ble jeg skuffet og irritert over meg selv. Og det gjør litt vondt å gå forbi på vei til noe mens de andre snakker og ler sammen, og føle at jeg innerst inne skulle ønske at jeg visste hvordan jeg kunne gjøre det samme, uten å bli stum av skam – over å bare kunne tilby den kjedeligste jeg kjenner – meg selv.

Der var Den følelsen igjen. Den selvklandrende, selvbevisste, superkritiske besteuvennen. Som lett dukket frem igjen nå da muligheten lå til. Vil på en måte ikke innrømme det da, for meg selv, for dere. Det er så dumt. Hele greien. Alt. Jeg.

 

 

Jeg hadde ikke savnet overtenking heller.  Har fanget meg selv på full fart inn i fremtidsbekymringer og sirkelaktige kritiske vurderinger over ting jeg har sagt eller gjort for evigheter siden x antall ganger i løpet av dagen. Jo senere på dagen, jo flere (selvskapte) feller og ulogiske tankevendinger, hvorav ingen som bød på noe form for positivisme eller konstruktivitet av noe slag.

… Eller å få vondt i overkroppen på grunn av anspenthet. Ikke savnet det. Æsj, nå ble det bare mye klaging da. Litt ubalansert. Beklager det! Sikkert sliten. Kanskje søvn hjelper. Og i morgen håper jeg på tirsdag(onsdag) i stedet for mandag. Fordi mandag var slitsomt, sensitivt og litt småkjipt. Orker ikke mandag igjen i morgen tror jeg.

Godt nyttår alle! Måtte den bringe minst like mange fredager, eller andre typer dager dere foretrekker.

– V.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Scroll to top

Denne bloggen er personlige ytringer fra utgivere av bloggen. Alle bruk av bilder, tekst eller video fra bloggen må avtales med bloggens ansvarlige utgiver. Bloggen ligger på psykmagasinet.no. Ønsker du å blogge om psykisk helse på psykmagasinet.no så kan du ta kontakt med ansvarlig redaktør på mail: stinena@hotmail.no