De små tingene som blir for store

Du vet de små tingene. Ordene eller situasjonene, oppgaven som skal gjøres på jobb eller hjemme eller et annet sted, en ting man har glemt igjen et sted eller glemt å gjøre, usikkerhetsmomentene som ikke er helt på plass, detaljene som skal presses inn i puslespillene. De små tingene, som noen ganger blir for store.

 

 

Utsnitt av foto tatt av et bilde på utstilling. Kunstner: Takashi Murakami

 

 

I morgen har jeg et usikkerhetsmoment på jobben som jeg gruer meg til. Det er bare en liten ting, det innrømmer jeg lett. Det er så superlite, at det går egentlig ikke an å snakke om. Det er som å problematisere ingenting. Det er det jeg ser for meg at noen ville sagt hvis jeg skulle prøve å snakke om det. Litt sånn «Men det er jo ingenting! Det ordner seg lett. Sånn er hverdagen for alle». Hvem er jeg til å kunne påstå at det er feil? Jeg håper det er det, fordi jeg ønsker å få det annerledes. Å jobbe for å få det annerledes.

 

Natt til lørdag: Jeg burde være trøtt nå. Det er midt på natten, jeg har vært på jobb hele uken, terapi to ganger, jeg burde være trøtt nå. I morgen er lørdag og fri. Jeg vil sove. Ikke tenke på mandag. Det er unødvendig. Der er en bagatell. Det er ikke enda. Nå er nå, jeg burde leve mer her og nå. Burde sove. Jeg er så sliten, har vært hele uken, orker ikke mer. Så hvorfor får jeg ikke bare sove? Hvordan er det mulig å ikke være trøtt selv om jeg er helt tom for alt? Energi, vett, sjel. Alt er bare tomt.

 

Hele denne dagen har jeg tenkt på morgendagen. Selv om det er bortkastet og ukonstruktivt. Jeg tenkte på det i sengen før jeg stod opp. Tenkte på det i dusjen. Brukte lang tid på å kle på meg etter dusjen fordi jeg tenkte på det. Tenkte på det mens jeg spiste frokost. Husker egentlig mer av det, tankene, enn frokosten i seg selv – den fløt bare i bakgrunnen. Som om jeg bor bare i hodet. Tenkte på det mens jeg gikk tur. Mens jeg prøvde å snakke om andre ting med samboeren min. Ja, hele dagen hittil. Som om hele dagens funksjon først og fremst består i å være en slags ventetid for i morgen.

 

Nå er det bare under et døgn igjen av helgen. Hjelp, hvor er den, hvor ble den av? Jeg takler ikke at det er søndag allerede. Takler ikke at det var lørdag allerede i går, at det var fredag allerede i forgårs. Denne nesten-panikkfølelsen river og sliter i meg, og jeg vil egentlig bare gråte. Vet ikke hvor jeg skal gjøre av meg. 

 

Mitt viktigste «prosjekt» denne helgen har vært å prøve å slappe litt av og hygge seg og legge jobben til side. I øyeblikk har jeg fått det til. Ikke i timer. Men i alle fall i minutter innimellom. Det har føltes, nei det føles ut, som et nederlag. Men jeg prøver, nå, å legge litt positivt fokus i form av øyeblikkene som fungerte opp på toppen. Bedre med et jordbær på toppen av kaoset, enn ingenting. (Litt rar beskrivelse kanskje).

Det er rart, hvor stort noe kan bli. Og dette er en type ting som jeg gjerne erfarer at overhodet ikke blir slik jeg frykter. Likevel tar det så mye plass. Og jeg er så redd, for å dele det. For at det ikke anerkjennes som noe virkelig – for det er jo så virkelig for meg, selv om det er så lite! En bagatell. Den lille faktoren, som er lettere å overfokusere på og være redd for, enn de mer åpenbare og forståelige.

Jeg eies virkelig for mye nå, av mitt eget kaos. Men jeg skal klare det. Strategien min er å gjøre all tiden mindre og mindre til den virker overkommelig og kanskje blir min egen igjen. En dag, eller en time, eller et minutt eller det neste sekundet.

 

 

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Scroll to top

Denne bloggen er personlige ytringer fra utgivere av bloggen. Alle bruk av bilder, tekst eller video fra bloggen må avtales med bloggens ansvarlige utgiver. Bloggen ligger på psykmagasinet.no. Ønsker du å blogge om psykisk helse på psykmagasinet.no så kan du ta kontakt med ansvarlig redaktør på mail: stinena@hotmail.no