Knust

Jeg er fanget i en sirkel som knuser meg på innsiden.

Alt som andre sier eller gjør, eller ikke sier eller gjør,  klarer jeg på en eller annen måte å vrenge om så det blir negativt og bekreftende. En del ganger har jeg virkelig måtte vrenge det i stykker for så å måtte bygge det opp igjen på min egen måte for å få det til – og det har jeg gjort.

Alt jeg selv gjør eller sier, eller ikke gjør eller sier,  fordømmer jeg og kritiserer og bruker til å tråkke meg selv lenger nedover i en mental gjørmehaug.

Jeg vet ikke hvorfor jeg ikke klarer å stoppe det.

 

Det gjør vondt – hele tiden.

 

Det skaper avstand til alle.

 

Jeg føler meg helt knust – av meg selv.

 

 

 

 

_V.

 

Terapi er hardt arbeid!

Hei verden.

I dag har jeg hatt time hos psykologen min. Akkurat nå føler jeg meg ikke så bra, men jeg klarer foreløpig å håndtere det. Tror kanskje det er mer en følelse av å være litt ubeskyttet og sårbar enn at det virkelig er noe galt. 

På sånne dager som dette, hvor ting er helt Okei, mulig å komme seg gjennom uten noen veldig intense øyeblikk (sett bort fra at jeg gråt da jeg var på vei til jobb fordi jeg kom for sent, men det gikk over så fort at nesten hadde glemt det), sånne dager hvor jeg holder følelser og tanker på litt mer behagelig avstand enn jeg har fått til – da stritter det litt i mot inni meg å skulle dra til noen for å snakke om noe. Det kan for så vidt stritte i mot på andre dager også, av andre grunner, men i dag har sin egen grunn. Frykten for å tilnærme seg selv når jeg har det levelig. For tenk om det snur. Tenk om jeg kommer inn på et tema, enten selv eller ved hjelp, som rører opp ett eller annet jeg ikke vil forholde meg til nå, når ting er OK. Tenk om det at jeg i det hele tatt har denne frykten kommer av At det virkelig er noe ubehagelig under der.

Noe ukjent og mørkt.

 

Bare det å skulle tenke at jeg skal dra dit i seg selv lagde altså et lett ubehag. Og litt overdrevent, etter min mening, mye tanker rundt det. Men heldigvis ikke nok til å ikke dra.

Siden jeg ikke hadde noe spesifikt jeg ville ta opp, logisk sammenhengende med ønsket om å forbli i den behagelige helt OK-heten, så ble det tilsynelatende en litt tilfeldig time tematisk. Eller…

Det viste seg jo at som jeg fryktet så ligger noe under. Jeg mener ikke på en sånn måte at man leter etter noe bare for å gjøre det og derfor ender opp med noe. Men at for en god stund (kanskje en måneds tid, kanskje lenger) så har jeg vært plaget av konstante underliggende følelser som jeg nesten ikke har klart (klarer?) å la noen få nærme seg. Men i dag, nettopp fordi tid og sted var «ledig», at det var rom for det, og jeg gradvis har bygget opp en tillit og trygghethetsfølelse ovenfor psykologen min, så fløt noe av det litt opp og jeg ble synligere. Det er litt som å føle at man er full av bortgjemt gift innvendig. Og i det noe dras ut, eller det lekker, eller jeg skviser det ut, så gjør det vondt på veien. Og jeg blir bevisst på at det finnes. Som er en ambivalent miks i dette tilfellet. Jeg håper at det kan gi meg mer kontroll, og følelsene mindre. Men det gjør også vondt å måtte huske på at det er der – og at mesteparten fremdeles er utilgjengelig og ensomt.

Da jeg hadde gått fra timen gråt jeg. Jeg gråt på butikken, (som jeg synes var ganske flaut!), og stod i kanskje fem minutter og bare stirret tomt på et kjøleskap og prøvde å bry meg om å finne noe til middag. Kanskje det var lenger eller kortere. Jeg vet ikke. Jeg følte meg sårbar. Veldig mye i forhold til hvordan jeg ellers har vært i det siste, litt mer enn akseptabelt hvis jeg skal vurdere det mer opp mot min gjennomsnittlige normal.

Tidligere i dag brydde jeg meg ingenting om manglende planer for helgen. Nå bryr jeg meg plutselig. Har til og med sendt noen tekstmeldinger til noen venner som jeg Egentlig har savnet en stund. Ikke fordi jeg på død og liv plutselig ikke kan være alene, men fordi jeg innså nå når jeg er mer åpen for følelsene mine at jeg nettopp savner dem, men har «latt de være i fred» fordi jeg ikke ville plage dem. Men de kan jo velge selv. Det er det jeg prøver å si til meg selv nå. Fungerer sånn delvis, og ikke.

Så her sitter jeg da altså med min halvbrente pizza som jeg nesten glemte å ta ut av ovnen fordi jeg var opptatt av å skrive om meg selv og føler meg selvopptatt på grunn av det, med litt flere følelser og mer ensomhet enn jeg ønsket. Og jeg prøver å huske at selv om jeg føler meg naken og ubeskyttet – så er ingenting av det som nå plager meg noe som ikke var der i utgangspunktet. Og selv om jeg igjen igjen igjen (!) føler på skam og litt frykt for å bli avvist av  psykologen min eller at han skal synes jeg er selvopptatt og kjedelig og tom og teit og tusen andre ting så trenger det ikke å være sant. Min frykt trenger ikke å representere den mest logiske muligheten, kanskje tvert i mot. Jeg prøver å tillate meg selv å håpe, at noe av det jeg føler – det er produkter av noe annet, og er derfor ikke representativt for her og nå. Selv om det kunne ha vært selvfølgelig.

Jeg får så dårlig samvittighet av å ikke bare få til å stole på noen! Stole på at noen vil mitt beste, fordi de synes jeg er verdt det selv om de har sett noe av det ærlige, sårbare og umodne i meg. Men jeg jobber med det. Det har tatt meg mye tid å kunne se det så klart i den grad jeg får det til nå, at jeg helt faktisk jobber med det. Ved å gå til terapi. Ved å noen ganger si mer enn jeg trodde jeg turte. Ved å noen ganger holde tilbake noe og prøve å føle at det er greit det og. Ved å føle meg misforstått og redd, og å snakke om det – noen ganger nettopp med den personen jeg der og da føler meg misforstått av. Mest av alt ved å møte opp så godt jeg kan. Og la noen få denne sjansen. Til å finne en vei. Til å jobbe sammen med meg. Å tillate det – selv om det betyr at jeg tilknytter meg til noen som jeg ikke får ha i livet mitt over lengre tid enn noen få år maks.

Å gå i terapi er hardt arbeid! Det er ofte det hardeste arbeidet jeg gjør i løpet av en uke. Det krever mye energi, og det har hendt at jeg har sovnet sittende i en stol hjemme etterpå (noe som skjer veldig sjeldent generelt). Det krever tid, tålmodighet, vilje, innsats, følelser, motgang. Men gevinsten kan være tilsvarende viktig. Noen ganger livsviktig.

 

All ære til de som jobber i helsevesenet og gjør sitt beste for å hjelpe mennesker som meg med å finne fram i seg selv – å ha noen som jeg føler tillit til og at ønsker å gjøre dette sammen med meg er så verdifullt og fortjener mange egne blogginnlegg i seg selv, for det er slettes ingen selvfølge vet jeg! – men husk (dette er like mye til meg selv som andre) at den hardeste jobben gjør Du selv!

 

– Vinga –

Scroll to top

Denne bloggen er personlige ytringer fra utgivere av bloggen. Alle bruk av bilder, tekst eller video fra bloggen må avtales med bloggens ansvarlige utgiver. Bloggen ligger på psykmagasinet.no. Ønsker du å blogge om psykisk helse på psykmagasinet.no så kan du ta kontakt med ansvarlig redaktør på mail: stinena@hotmail.no