2019 – Del 1

Etter å ha tenkt på, og jobbet med å prøve å forberede et “sånn var 2019” innlegg, så har jeg fått mye respekt for de som klarer å skrive fyldige innlegg for hver måned, med tilhørende fine bilder som passer til. Bruker dere så mye tid som jeg har begynt å mistenke? Er det fordi jevnere blogging gjennom hele året gjør det lettere med tilbakeblikk? Eller er dere bare mye mer organisert enn meg, har bedre hukommelse, eller var de tingene som skjedde så forskjellig og livsendrende at det er vanskelig å glemme?

(Eller bare overtenker jeg.)

Uansett. Jeg bestemte meg nå for at jeg bare vil gjøre dette så det blir noe av i det hele tatt. Jeg kommer til å utelate masse som egentlig var viktig. Det betyr ikke at det ikke var like viktig. Det gjelder spesielt for fine øyeblikk jeg har delt med mennesker. Jeg husker dere likevel.

Utdrag fra Mitt 2019 Del 1

Januar

Dette var en måned med en stor endring for meg. Jeg avsluttet gruppebehandlingen for unnvikende personlighetsforstyrrelse som jeg hadde gått i ukentlig i to år. Det var veldig rart og trist, men jeg var klar til å gå videre fra den, det kjenner jeg nå ett år etterpå. Jeg tok med meg mye bra fra den og angrer ikke på innsatsen jeg la i den – selv ikke de gangene det kostet meg så mye følelser, tanker og energi at jeg ikke så hvorfor jeg orket i det hele tatt.

Men at jeg var ferdig med den betydde ikke at jeg var eller er ferdig med behandlingen. Januar i fjor så begynte jeg i to nye grupper. Den ene var en 12 ukers forberedendelsesgruppe som er obligatorisk å gjennomføre for å kunne gå i den andre gruppen jeg begynte i. Den andre gruppen, som varer i tre år hvis man går hele programmet ut, startet jeg i uken etter at jeg hadde avsluttet den for unnvikende pf. Det var altså ikke noe opphold. Siden forberedelsesgruppen var en lukket gruppe som gikk fra og til en viss dato måtte jeg bare ta det da det var, noe som førte til at jeg fra og med den begynte hadde to grupper i uken hver eneste uke – i 12 uker. Og hoppet altså fra en “hovedgruppe” til en annen et sted inni der. Det var intenst.

Jeg prøvde å farge håret blått i løpet av måneden, litt fordi jeg har ønsket det i åresvis, men sikkert mest fordi jeg Måtte gjøre Noe for å prøve å uttrykke et eller annet om at “hey! Det skjer mye greier og forandringer, og jeg Er også allerede forandret”. Dessverre endte jeg opp med et rart grågrøntaktig skjær. Og håret fikk ikke helt tilbake den fargen jeg hadde før.

Fotoalbumene mine minnet meg på at jeg var i Vigelandsparken igjen denne måneden. Det er viktig for meg selv i alle fall å få med her. For det er et Bra minne. Jeg elsker nemlig statuene i den parken. Det er så mange forskjellige. Og de er tilgjengelige på den måten at det er så lett å kjenne igjen noe i dem, en situasjon, en følelse, en assosiasjon. Og jeg har opplevd at hver eneste gang jeg har vært der så finner jeg noe som betyr noe for meg – akkurat den dagen. Derfor tar jeg nesten alltid bilder der, og kunne sikkert laget en bok eller flere bare basert på bilder og tanker derfra, haha.

Februar

Mye tid denne måneden gikk selvfølgelig med til å jobbe med å tilpasse meg de nye gruppene, og fra den forberedende fikk jeg også oppgaver som jeg skulle tenke på i resten av uken også. Det var utfordrende med så mye behandlingstid. Jeg gikk dit tre dager på rad. Men på denne tiden hadde jeg også vært arbeidssøker noen måneder, så jeg hadde i alle fall tid til det.

Det jeg ellers husker best fra februar er at lagde noen overraskende vellykkede pannekaker. Og at jeg var på jobbintervju. Det var altså nok av utfordringer den vinteren.

Mars

Jeg fikk jobben! Det var et engasjement, og jeg begynte så raskt som jeg så mulighet til.

Det var så absolutt verdt det å ta i mot stillingen. Men det betydde også at jeg måtte balansere en helt ny jobb, med nye inntrykk, mennesker og oppgaver å sette seg inn i – samtidig som at jeg fremdeles gikk i terapi tre dager på rad. Jeg valgte derfor, og fikk lov til det, å jobbe 60% i akkurat mars. I tillegg til dette så hadde jeg jeg annen utfordring privat som gjorde at det nesten var umulig å se for seg at jeg skulle få til noe som helst. Ikke noe alvorlig, men det dro meg rett ned i kjelleren, samtidig som at jeg så gjerne ville få til både jobben og terapien. Det hadde vært veldig kjipt å måtte tatt 12-ukers gruppen på nytt! Den var veldig lærerik, men fryktelig slitsom! Derfor var jeg og er enda – veldig glad for at jeg klarte det umulige denne måneden! Heldigvis kom jeg meg opp igjen til en mer normal versjon av meg selv etterhvert. Og jeg forstår enda ikke hvordan det hele gikk, men det gjorde det. De 12 ukene fra forberedelsesgruppen ble fullført og avsluttet i slutten av måneden. De første vårtegnene dukket opp. Og den nye jobben var bra.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.

Scroll to top

Denne bloggen er personlige ytringer fra utgivere av bloggen. Alle bruk av bilder, tekst eller video fra bloggen må avtales med bloggens ansvarlige utgiver. Bloggen ligger på psykmagasinet.no. Ønsker du å blogge om psykisk helse på psykmagasinet.no så kan du ta kontakt med ansvarlig redaktør på mail: stine@psykmagasinet.no