Annerledes døgn; hotellnatt med morgenlykke

Jeg våknet i et helt annet rom. Klokken var 07 en søndag, og jeg så bort på den delen av vinduet som bare hadde én gardin foran seg i stedet for tre, og fant forsiktig morgenlys fanget i en stolpe hele veien fra taket til gulvet. “Heldigvis er det endelig morgen!” tenkte jeg. Hjernen og kroppen var utslitt etter denne natten i dette perfekte sengetøyet jeg egentlig ikke ville gå fra men samtidig ikke kunne falle ordentlig til ro i. Jeg følte meg surrealistisk feilplassert, annerledes. Som om det å ha andre omgivelser også gjorde meg litt annerledes.

Eller, nei. Dette er fremdeles kjent. Bekymringer, usikkerhet, sliten av ting man “skal” bli avslappet av. Følelsen av å ikke passe inn. Frykt for hva resten av dagen, uken, måneden, neste måned bringer. Det er alt her fremdeles. Jeg er. Men akkurat nå, akkurat i dag, er jeg også hun som tok en impulsiv avgjørelse om å dra på denne ettdøgns-ferien, og gjennomførte det. Å våkne opp her, et annet sted enn hjemme, er beviset, bringer med seg lettelsen over å snart være ferdig (og gleden over å kunne dra hjem) , en visshet om at jeg fikk det til. Jeg er ikke en annen, men noe Er litt annerledes. Det går an, å både være sliten og å føle et snev av mestringsfølelse og morgen bliss samtidig, å glede seg til å skulle være hjemme senere men også til å spise frokosten Her. Den første hotellfrokosten på flere år. Ikke 5, men hundre millioner stjerners.

Og etter at du hadde spist for mye og jeg mer passelig, så gikk vi ut døren nede og rett ut til sjøen. Og luften var mer full av liv enn i går. På vannoverflaten bodde hele universet i magisk morgensol. Inni meg bodde kvelden på taket i går. Det ene alt for dyre champagneglasset jeg drakk mens jeg der og da vekselvis bekymret meg for over å ikke se bra nok ut og å tenke på hvor annerledes kvelden var i forhold til vanlige lørdagskvelder for meg. Og for en lettelse det er at de fleste kvelder Ikke er sånn i det hele tatt, men hvor fint det var at akkurat den i går var det. Hvor fint det var at det var fint at den var sånn.

Etterpå, da vi nesten var hjemme, og vi stoppet på veien for å sitte i parken og spise lunsj og finnes, denne gleden over å komme hjem – etter å ha vært borte. Vi klarte det.

Uansett hva som skjer etterpå. Jeg klarte det. Denne natten. Denne uken. Forrige øyeblikk. Dette.

 

 

 

 

 

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.

Scroll to top

Denne bloggen er personlige ytringer fra utgivere av bloggen. Alle bruk av bilder, tekst eller video fra bloggen må avtales med bloggens ansvarlige utgiver. Bloggen ligger på psykmagasinet.no. Ønsker du å blogge om psykisk helse på psykmagasinet.no så kan du ta kontakt med ansvarlig redaktør på mail: stine@psykmagasinet.no