Åpenhet med kvalitet, og udefinerbare mål med bloggingen

Alt må være så viktig, alle ord, tanker, temaer, tid, meninger. Så viktig at det nesten ikke er plass til noe sjel. Eller rom for å skrive. Eller å bare være. Hva er det jeg driver med? Hvor kommer det fra, alle disse kravene til mitt eget liv som ligger rundt meg som en tåke, så det blir vanskelig å se ut eller inn.

 

 

En ting jeg har overtenkt i månedsvis er hva “åpenhet med kvalitet” betyr. Det var liksom så fin tittel, jeg tenkte “det kan jeg jo skrive om!” Og det skulle handle om hvordan å skrive (for eksempel blogginnlegg) på en måte som er personlig og åpen nok til å engasjere og kunne treffe noe i noen – uten å bare “kaste ut” en haug med følelser som ikke har noe spesielt formål. Åpenhet som skulle bety noe og samtidig ikke falle inn under “for mye”. Men så husket jeg hva jeg har tenkt tidligere. Før jeg leste for mange meninger fra andre om at “fenomenet” åpenheten om psykisk helse har gått for langt. Jeg kom til å tenke på alle samtalene jeg har vært mer og mindre frivillig til stede i i sosiale settinger hvor samtaletemaer har handlet om detaljer fra fødsler, somatiske plager eller langvarig sykdom som for eksempel kreft. Og ingen har satt spørsmålstegn med hvorfor det er noe tema (ikke høyt, i alle fall). Grunnen er jo ikke fordi Alle elsker å snakke om det, men fordi det er en naturlig del av livet. Hvis man ikke liker temaene, så er alternativet ofte bare å gå. Som er helt okei. Jeg skulle bare ønske det samme gjaldt for mentale plager. Da hadde ikke dette innlegget eksistert, og dagene med tanker om at “jeg vil skrive. Eller nei, det blir sikkert bare for mye om følelser og usikkerhet igjen, og derav selvopptatthet og sånt som kan irritere andre” ville kanskje vært redusert.

Et annet perspektiv som jeg har fått med meg om åpenhet om psykisk helse er spørsmålene rundt hvorfor (dette gjelder især kjendiser) folk venter med å åpne seg til de har det bra igjen. For meg gir det helt mening. For i dårlige perioder eller generelt i den tiden man jobber med seg selv på en eller annen måte, så blir det lett litt kaos og mindre overskudd. Det kan være vanskelig å formulere seg om noe en dag, for så å sitte med et helt annet fokus den neste. Det er utfordrende å klare se seg selv utenfra. Utfordrende å sette seg inn i andre folks indre, å vite hva som kan være nyttig å dele eller ikke. Jeg føler jeg er litt der nå. Og i stedet for å dele noe som helst så har jeg hatt denne overopptattheten av å måtte prestere noe. Jeg har glemt litt at det er umulig å treffe eller tilfredsstille alle i verden. Det vil alltid være noen som synes det man skriver ikke er for dem. Men er det så farlig? Må alt være nyttig for noe, må alle følelser eller tanker kunne knyttes til noe verdifull innsikt? Er det viktigere for meg å skulle være noe som er bra nok på et høyere level i samfunnet nå når jeg gjør en av de hardeste jobbene jeg har prøvd meg i hittil i livet, nemlig å konfrontere meg selv? Er det viktigere å tenke på kvalitet og betydning til man visner bort og blir helt usynlig, enn å kunne bruke Min blogg til å skrive om det jeg måtte ønske eller føle behov for, selv om det for andre ikke nødvendigvis treffer. Jeg presser jo ikke akkurat denne bloggen opp i ansiktet på folk, jeg tør ikke invitere folk jeg kjenner (foruten noen få) til å like Facebook-siden dens en gang.

Kanskje det er nok å være, føle innimellom. Og å formidle noe av det, like mye for min egen skyld. Noen ganger får jeg nye innsikter og perspektiver av å skrive. Det er jo verdifullt, for meg selv. Kanskje trenger jeg ikke å definere bloggen i hel akkurat nå. Hvis det kommer en tid der jeg vil det, å fokusere på temaer som jeg tenker er helt klart av betydning for andre, så kan jeg jo gjøre det da. Nå trenger jeg, tror jeg, å bare være i det hele tatt, en person av milliarder. Jeg tror ikke det blir færre blogginnlegg eller mindre nyanser av det, tvert i mot. En liten spire av glede med tanken på å kunne dele små vakre ting fra dagen uten å måtte feste det til noe viktig tema har allerede lagt seg i magen ved tanken.

Vær så god, bare noen stream-of-consciousness-aktige tanker om det å ikke ha noen mål og mening med bloggen på en stund annet enn å ta den mindre seriøst så det kanskje er mulig å få postet noe i det hele tatt.

 

Godt nyttår forresten ✨

 

 

 

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.

Scroll to top

Denne bloggen er personlige ytringer fra utgivere av bloggen. Alle bruk av bilder, tekst eller video fra bloggen må avtales med bloggens ansvarlige utgiver. Bloggen ligger på psykmagasinet.no. Ønsker du å blogge om psykisk helse på psykmagasinet.no så kan du ta kontakt med ansvarlig redaktør på mail: stine@psykmagasinet.no