Er åpenhet om psykisk helse et riktig valg?

Siden fredag har jeg fått noen tilbakemeldinger på at jeg skriver her på bloggen. Takk for det, de har vært positive på ulike måter alle sammen. Jeg er ganske svak på å ta i mot noe komplimenter for noe som helst, så det er lettest å bare svare litt generelt eller med et slags motsvar. Men det betyr ikke at jeg ikke setter pris på det.

 

Jeg føler fremdeles ikke noe sterkt for eller i mot om hvorvidt det er best for meg å skrive åpent. Det er vel noe jeg bare må erfare. Det finnes egentlig ikke noe riktig eller galt valg helt generelt synes jeg. Man må vurdere hva som er best personlig.

 

Tøft å være åpen?

Noen av dere forteller meg at jeg er tøff, som står fram. Jeg prøver å ta det til meg til en viss grad, men har samtidig noen umiddelbare tanker rundt det. For eksempel så er det ikke sånn at det er riktig for alle å skulle være synlig på en slik måte, i sosiale medier. For noen kan det bli en belastning, for andre frigjørende. Noen synes det er helt greit å dele masse, andre liker å holde ting privat. Begge deler er helt greit og naturlig. For meg handler ikke dette om et behov for å stå fram i seg selv, men om å ønske å ikke skulle bruke unødvendig energi på å skulle føle at mine utfordringer er noe som må skjules og er svake. I tillegg til det så er jeg en person som er mest komfortabel med å kunne ha et stort privat rom for meg selv. Ut fra det er det kanskje noe modig i det å blogge åpent om en psykisk lidelse for min del. For jeg er overhodet ikke immun mot andres meninger. Tvert i mot. Uansett hvor mye jeg teoretisk sett mener at det ikke skulle være noen grunn til å føle skam over dette, så er det vanskelig å føle at det gjelder for meg selv og.

 

Å stå fram med en psykisk lidelse…

Jeg håper at det blir sånn at man ikke trenger å stå fram med psykisk uhelse i fremtiden. At det vil være like naturlig å snakke om det som somatiske plager. Og at vi ser sammenhengen i at det ikke er hverken eller heller, siden det mentale og det fysiske kan påvirke hverandre. For min del så føler jeg at det er dette jeg ønsker meg, å kunne snakke om det uten at det blir hverken større eller mindre enn akkurat det det er. Vi trenger melllmsoner, rom for delvis åpenhet. Dette er vanskelig å skulle få til så lenge det ikke er normalt å snakke om psykisk helse på alle arbeidssteder, i hverdagen, i middagsbesøk osv. uten at det oppfattes som å være over gjennomsnittet åpen. Vi er jo på vei et sted, med inkluderende arbeidsliv, med unge mennesker som deler av seg selv om sin psyke, med et helsevesen bestående av en del dedikerte mennesker som ønsker å hjelpe de som trenger det.

Men hvor blir det av Hverdagspsyken? Jeg har hørt utrolig mange samtaler om fysiske sykdommer, om plager ved graviditet som ikke minsker frykten for å eventuelt selv skulle bli gravid noen gang, om hodepiner og vonde rygger osv. Men sjelden om angstanfall eller depressive tanker. Da går samtalen på en måte over til å bli litt mer spesiell, fortrolig, eventuelt ubehagelig hvis man egentlig ikke ønsker å snakke om det. Hvorfor er det slik?

 

Psykisk helse som tema i hverdagen

Det finnes selvfølgelig mange svar på hvorfor noen ikke vil ha sin eller andres psykiske helse som tema. Og det er ingen riktige eller gale valg. Noen liker for eksempel å ha muligheten til å fokusere på noe annet, å fylle livet med variasjon, å kunne ha en sfære som er fri fra utfordringene. Jeg liker det jeg og, å klare å gi blaffen litt. Å le av noe hverdagslig.  Det beste er selvfølgelig å bare kunne glemme ting fullstendig. Men faktum er at det ikke er mulig for alle, hele tiden. De gangene jeg preges av noe så hadde det vært lettere for meg å bare kunne nevne det om jeg ønsket enn å måtte bruke ekstra energi på å usynliggjøre det fullstendig. Og det er en stor forskjell på å kunne velge bort eller til noe, fra å ikke vite om det er mulig eller akseptabelt i det hele tatt. Det som Må skjules og dekkes over gir grobunn for skam, mens å kunne velge gir rom for naturlig grensesetting eller åpenhet etter behov.

 

Den viktigste jobben for en selv

Jeg tenker at for noen som som har en psykisk lidelse så er deres viktigste jobb den de gjør for seg selv. Noen ganger har jeg sett folk i sosiale medier spørre seg om hvorfor så mange kjendiser står fram med psykisk sykdom etter at de har overvunnet det eller er på god bedrings vei. For meg så er det helt forståelig. For når man allerede lider psykisk, og da ofte med mindre tro på egen evne til å mestre noe enn ellers i tillegg til lite overskudd, så er neppe det mest fristende å brette ut det man der og da føler seg sårbar i forhold til over alt. Det kan være vanskelig for hvem som helst.

Det er aller viktigst å ta vare på seg selv. Den som gjør det og går inn i seg selv og jobber med å få det bedre er tøff. Den som står opp og går på jobb selv om livet føles meningsløst ut er tøff. Den som er redd hele tiden men lever likevel er tøff. Den som ber om hjelp er tøff. Den som snublet og ikke klarte å gå ut en dør en dag, men tar ett skritt lenger dagen etterpå er tøff. Det finnes så mange måter å være modig på og de fleste synes ikke. Man er ikke et svakt menneske hvis man lider psykisk. Man er syk. Det kreves ofte mot å håndtere det. Men det er heller ingenting romantiserende over det. Det kreves hardt arbeid og behandling for enten å bli frisk eller leve på best mulig måte med de symptomene man har.

 

Ambivalent og usikker

Jeg er kanskje tøff i noens øyne akkurat nå, og setter pris på det. Men jeg føler meg ikke som den fighteren for no shame og åpenhet som jeg skulle likt å være. Jeg føler meg usikker, sliten, nervøs, selvopptatt, litt distansert for selvbeskyttelse og at jeg egentlig bare skriver om hvordan ting burde være, men selv bare er ambivalent og kaotisk.

 

God natt!

 

 

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.

Scroll to top

Denne bloggen er personlige ytringer fra utgivere av bloggen. Alle bruk av bilder, tekst eller video fra bloggen må avtales med bloggens ansvarlige utgiver. Bloggen ligger på psykmagasinet.no. Ønsker du å blogge om psykisk helse på psykmagasinet.no så kan du ta kontakt med ansvarlig redaktør på mail: stine@psykmagasinet.no