Sitter her og spiser brødskive med skinke og ost og tårer til frokost. Prøver å huske at det er lov å ha det sånn. Selv om det kom uforberedt. Selv om det “ikke passer”. Kroppen sier at det passer, så da gjør det vel det. Lett å skrive, vanskelig å tro helt på.
Jeg leste noe forleden dag et sted, husker dessverre ikke hvor, men det handlet om å gi seg selv lov til å ha øyeblikk, dager, det du trenger, til å kunne ha det kjipt. Tenker ikke på det at man skal lage seg et dårlig øyeblikk, men å ta i mot følelser eller fysiologiske reaksjoner med respekt og åpenhet – når man får det til.
Tårer til frokost betyr ikke at hele dagen Må bestå av det samme. Har du en dårlig kveld, så er det lov. Det er også lov å ha en helt annen morgen dagen etter, eller en dårlig morgen også. Vi vet ikke hva som kommer etterpå.
Det er lov å være menneske.
