Alle dagene som gikk, tilbaketrekking, stille

Alle de siste dagene som gikk, ikke visste jeg at jeg trengte de til å finne ro, rom for å tenke forbi eller rundt overtenkte tanker, å kunne trekke meg litt tilbake. Stille.

For sånn er jeg, at når noe har vært så veldig intenst og virkelig på godt og vondt en stund, så trenger jeg dette, en boble, å saktne tiden for meg selv og bevege meg saktere –  selv om verden rundt går minst like fort.

Og jeg kjenner mens jeg er på butikken akkurat etter standard sluttid for ni til fire jobbene,  full av mennesker,  at jeg enda lettere enn ellers står i veien her og der fordi jeg blir stående å tenke men samtidig ikke i det hele tatt – i et vakuum foran og mellom hyller stappfulle av hverdagsliv.

Og noen ganger på bussstoppet, hvor vi bare venter og venter og venter, jeg på å dra hjem,  får jeg lyst og behov til å være den som bare lar bussen dra. Ikke fordi jeg ikke vil dra hjem. Men fordi jeg vil være fri. Fordi jeg Er fri, til å vente på en mindre full en som de andre ikke vil ha når det er kaldt ute og tid for middag. Men stillheten i mellom, det tomme bussstoppet akkurat rett etter en buss har dratt og ukomfortabelt lenge før den neste for de fleste, er fredelig.  Fordi ingen kommer løpende eller venter. For en kort stund, kanskje bare sekunder, står jeg i en oase. Stille. 

I sånne timer, dager, uker eller måneder er jeg fri og ensom. Reflektert og vanskelig å nå. Jeg kan være veldig lykkelig –  og fryktelig innadvendt og ulykkelig ute av stand til å kommunisere noe som helst emosjonelle behov. Jeg er fri og fanget. 

 

 

 

Jeg brukte mye energi på å angre på å ha av-anoymisert bloggen. Det var ambivalent kaos. En blanding mellom lettelse over manglende fryktet negativ respons, skam over å synliggjøre noe av seg selv, usikkerhet over om det var riktig (det var en ganske impulsiv avgjørelse – til tross for at det var noe jeg vurderte.  Men jeg var ikke ferdigreflektert og klar! Kanskje blir man aldri klar for sånt?) og en følelse av mangel på kontroll. Den siste var mest utfordrende. Men jeg har gang på gang minnet meg selv på at jeg har jo grenser. Massevis. For mange i blant. Så jeg klarer jo fint å holde tilbake det jeg ikke ønsker å dele med mange, eller noen.

Etterhvert har jeg klart å plassere det med åpen blogg som okei. Ingen katastrofe skjedd som det heter. Også har jeg tilatt meg selv å prøve å ha litt ro. Oppdatere bloggen bare hvis og når jeg vil. Dra hjem og bare gjøre ingenting etter jobb om jeg vil.  Det har vært bra,   tror jeg. Så lenge det er selvvalgt og jeg ikke bare isolerer meg og stenger verden så mye ute at veien tilbake blir vanskelig. Men jeg har jo en samboer, heldigvis.

1 Comment

  1. […] skrev jo i forrige uke om at jeg trenger å kunne trekke meg litt tilbake og være stille noen ganger. Det har jeg gjort, og det har vært fint. Men det føles litt som om jeg har frosset […]

    Svar

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.

Scroll to top

Denne bloggen er personlige ytringer fra utgivere av bloggen. Alle bruk av bilder, tekst eller video fra bloggen må avtales med bloggens ansvarlige utgiver. Bloggen ligger på psykmagasinet.no. Ønsker du å blogge om psykisk helse på psykmagasinet.no så kan du ta kontakt med ansvarlig redaktør på mail: stine@psykmagasinet.no