Det brenner

Før jeg i det hele tatt har rukket å våkne ordentlig så prøver jeg å holde fast samboeren min som jeg vet kommer til å stå opp før meg. Jeg vet det, men likevel må jeg prøve akkurat i dag. Kanskje bare for noe symbolsk, ovenfor han eller meg, jeg vet ikke, eller jo jeg vet delvis. Selv om det er for varmt i rommet, for det skal plutselig være sommer igjen, så vil jeg ikke stå opp, eller drikke vann, eller at han skal gå.

Når jeg våkner på nytt så er jeg alene og det har blitt enda varmere og jeg har enda mindre lyst til å gjøre noe som medfører en slags materialisert konkret igangsettelse av noe. Jeg har dessuten blitt forkjølet. Så til tross for den delen av meg som synes at det å ligge i sengen og få den fysiske søndagsmorgenen til å forsvinne er en dårlig avgjørelse som med stor sannsynlighet vil få resten av dagen til å føles stressende kort ut så blir jeg værende her og kjenne etter om den nye overmadrassen føles akseptabel ut etter debutnatten. Jeg nekter meg selv å være helt fornøyd, av respekt for den gamle, og la meg Få Lov til å ha denne sammenføyelsen av logikk og nostalgi for det som har vært i 8 år.

Sosiale medier hjelper meg på godt og vondt til å få tiden til å forsvinne i en boble. Jeg kan se at det er sol ute, gardinene er svakt gjennomsiktige.

Det brenner i Amazonas. For fjerde dag på rad leser jeg det enda en gang. Og akkurat nå, nå, nå så kjenner jeg at noe svir litt i meg og plutselig. Det er ikke det at jeg ikke brydde meg de andre dagene, men jeg bryr meg på en mer definitiv og skarp måte denne dagen, som om det var rom for bilder av brennende skog her inne, i det innestengte soverommet. Amazonas og jeg. Fanget. Brenner. Vi har brent hele uken.

Jeg skriver mens jeg spiser frokost og klokken er snart to på dagen. Det er lenge siden sist, og helt nødvendig. For meg. Jeg tenker over det i noen sekunder. Hvorfor er det viktig å skrive her, på denne bloggen jeg har vært usikker på om er noe vits i, mens det er Så viktig å Ikke skrive på Facebook generelt. For “jeg er ikke den der typen som vil at alle skal vite det” har jeg tenkt. Men hvilken Type er det liksom? Det er jo ikke sånn at alle andre heller vil det. Så det handler vel ikke om det likevel da. Det er noe i meg som vil være i fred. Og så er det noe annet som ikke vil det. Det er OK at andre vet at min bestefar døde. Samtidig så vil det føles ut som det sluker hele dagen, hele uken, hele sjelen hvis jeg skal ha et bilde og en post stående på Facebook-veggen min om døden. Som om den ville blitt sittende fast der. Og jeg ville ikke visst hva jeg skulle svare om noen kommenterte. Ikke at jeg tror noen ville gjort det for å kreve et svar, men jeg krever et eller annet av meg selv. Jeg krever perfeksjon. Sosial perfeksjon. Så jeg blir stresset bare av å skrive dette, i tilfelle det skulle misforstås på noen som helst måte, i tilfelle det kan tolkes som at ingen bør si noe fordi da blir jeg usikker. Jeg er bare usikker hele tiden.

Jeg brenner, men føler ingenting. Jeg føler ingenting, men får plutselige humørsvingninger.

På kjøkkenet vårt står en vannmugge med hvite blomster i. Det var ikke jeg som kjøpte dem, jeg tenker ikke “riktig” nok. Jeg tenker i boble. I sirkler som ikke går opp. Jeg hadde en uvanlig aktiv dag i går, og nesten det motsatte i dag. Jeg kunne skrevet ord, hele dagen, og likevel aldri “fått det til”. Jeg ville følt meg like selvopptatt om jeg ikke skrev noe i det hele tatt, som jeg gjør nå. Hva er oppskriften på å sørge, eller i alle fall utvise en form for respekt for et menneskes liv? Hadde du spurt meg om hva alle dere andre bør gjøre, så ville jeg svart at det finnes ikke noe annet svar enn det som blir til. Men jeg ønsker meg en oppskrift, i forenklet utgave.

Jeg måtte gjøre noe for regnskogen i dag. Selv om jeg for det meste er litt følelsesmessig distansert for tiden, så kommer disse øyeblikkene hvor følelsene til gjengjeld krever å styre. Og jeg vil la dem få lov denne gangen – fordi skogen brenner, dør, forsvinner. Jeg har derfor brukt tid på å lese meg opp på tropiske trearter som skal unngås ved framtidige møbelvalg, og gitt en donasjon til Regnskogfondet. Gjør gjerne det samme hvis du vil.

For resten av denne dagen har jeg to planer. Drikke jordbærsmoothie, og dessverre å vaske klær. Og å forhåpentligvis bli kvitt denne forkjølelsen innen i morgen.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.

Scroll to top

Denne bloggen er personlige ytringer fra utgivere av bloggen. Alle bruk av bilder, tekst eller video fra bloggen må avtales med bloggens ansvarlige utgiver. Bloggen ligger på psykmagasinet.no. Ønsker du å blogge om psykisk helse på psykmagasinet.no så kan du ta kontakt med ansvarlig redaktør på mail: stine@psykmagasinet.no