Det går bra, eller…

“Tidligere trodde man at personligheten var hogget i sten” – Sigmund Karterud, episode 57 av “Pia og psyken”.

 

I dag fant jeg ut at de fleste episodene av Pia og psyken ligger på Spotify, som betyr at jeg i utgangspunktet aldri har lett voldsomt hardt. Kvelden skulle egentlig brukes til trening om jeg orket (jeg orket ikke) , deretter bøker hvis ikke. Men jeg er rastløs innvendig, delvis. Og samtidig fryst fast her hjemme i stuen. Så hittil har jeg hatt på denne podcasten i bakgrunnen mens jeg har tenkt. Og tenkt og tenkt. Og tenkt. Men likevel er jeg tom på samme tid.

Nå har jeg hatt jobb i fem uker allerede. Det utfordrer meg på ulike måter – og jeg liker det så lenge jeg beholder hodet noenlunde over vannet. Jeg håper det stemmer som fagfolk sier og jeg tror, at man kan endre seg og utvikle nye mønstre med tid og gjentatte nye erfaringer. Ikke at jeg vil bli en annen person, men jeg vil gjerne kunne velge litt lettere måter å håndtere enkelte situasjoner på, for at det skal bli mer energi igjen til andre ting. Men noen ganger trenger man hjelp til å finne ut av hvordan. Og tid. Og håp. Og å fortsette å ikke gi opp. Og å reise seg fra asken igjen snarest mulig hvis man ga opp.

Noen ganger må man akseptere å være forvirret. Denne uken forvirrer meg, men samtidig ikke. Jeg har masse følelser. Og samtidig prøver jeg å ha en avstand til meg selv igjen. Som vanlig har det ført til mindre bevissthet og øyeblikksforståelse, mindre kontroll selv om ønsket bak var det motsatte. Det gir logisk mening for meg at ved å prøve å ha mindre kontakt med seg selv – så får man det. Samtidig som det oppleves veldig forvirrende at det blir flere eller færre følelser enn jeg vanligvis ville fått i samme situasjon om den hadde oppstått for en uke siden. Jeg glemte litt at følelser er reaksjoner som kommer likevel, bare mer uoversiktlig. Jeg glemte det selv om jeg visste det. Har til og med skrevet om det før. Jeg ville nok sikkert glemme det litt.

Så hva nå? Jeg prøver å ta en dag om gangen, eller en time. Tidligere i dag måtte jeg ta tretti sekunder på et tidspunkt.

Jeg skjønner hvorfor mange ikke skriver eller formidler noe på andre måter mens man er midt i noe. Det er vanskelig og skummelt. Man er sårbar, og trenger energien man allerede ikke har til å få seg selv og alt til å fungere best mulig. Jeg har tenkt på det mange ganger. Kanskje burde jeg aldri blogget. Eller snakket med noen. Om noe. Noensinne. Men for min del er det jo også viktig å nettopp prøve å ikke være For lukket. Jeg har jo prøvd det. Det suger. Men jeg må ha min lille boble også. Det trenger vel alle? Så gjelder det å finne ut hvor mye jeg trenger å slippe noen innenfor den for å virkelig kunne bli bedre kjent med meg selv og verden. Ikke i forhold til på en blogg, men ovenfor mennesker jeg møter rundt meg. Og å skulle tåle seg selv, faktisk. Å være i følelsene i stedet for å prøve å ignorere dem.

Kanskje det er flaut, å plutselig gråte en dam på en pult og håpe ingen oppdager det. Men det er levende i alle fall. Det gjorde ingen skade (siden ingen så det uansett. Og det varte veldig kort tid). Og det fine med ustabile følelser er at det noen ganger går like uventet over og opp igjen. (Men det er ikke så fint at jeg ikke heller skulle hatt det balansert. Ingen vil vel ta emosjonell berg og dalbane ufrivillig flere ganger om dagen og samtidig prøve å fungere som om man ikke er i en.).

 

 

 

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.

Scroll to top

Denne bloggen er personlige ytringer fra utgivere av bloggen. Alle bruk av bilder, tekst eller video fra bloggen må avtales med bloggens ansvarlige utgiver. Bloggen ligger på psykmagasinet.no. Ønsker du å blogge om psykisk helse på psykmagasinet.no så kan du ta kontakt med ansvarlig redaktør på mail: stine@psykmagasinet.no