Det skjer for mye på en gang, tanker om jobb, falske vårdager

Hallo!

I dag er det sunday-not-so-fun-day etter at brilleinnfatningen plutselig bare knakk i to, på to steder samtidig! Jeg lover at jeg ikke gjorde noe veldig spesielt for at det skulle skje. Nå ser jeg ut som en kombinasjon av en kjedelig Harry Potter uten synlige battlescars og en kjedelig utgave av Ronja Røverdatter sin ubemerkede kusine. Her i uinspirerende selfieformat:

Samboer og jeg dro til Majorstuen fordi i følge websiden deres skulle en Synsam-butikk som ligger der være søndagsåpen. Men det var det ingen folk og butikken var stengt, så vi ble ikke så imponere over det. Resultatet av dette blir at jeg kanskje må gå slik på jobb i morgen! Hvor jeg allerede går rundt i den engstelige ny på jobben rollen.

Ja, jeg har fått meg jobb. Et engasjement. Jeg er glad for det, men det har vært veldig utfordrende før oppstart denne gangen. Trodde ærlig talt at jeg måtte ha blitt syk. Det er jo typisk når man er midt i noe, selv om man Vet at det sannsynligvis er et utslag av mentalt stress så er det likevel utrolig vanskelig å være sikker, for “hva om det er noe annet og jeg ikke bør dra?”. Det er egentlig umulig å bli helt sikker før det er over igjen (føler jeg) og da blir det så veldig åpenbart. Men samtidig så har jeg også gjort omvendt, og avfeid symptomer på virus som ubetydelige og ikke slappet nok av da jeg burde ha. Jaja.

Jeg har så vidt startet i den nye jobben, og klarte de første dagene okei. Det var ingen selvfølge for meg i denne perioden, med fra før mye fokus på behandling og ulike utfordringer knyttet til det som har ramlet over meg med jevne mellomrom. Men det bor en fighter på innsiden tydeligvis. Det må nesten gjøre det.

Det verdifulle i det å ha jobb kunne jeg skrevet flere blogginnlegg alene om. Noen ganger kan det være veldig vanskelig eller umulig å ha jobb når man plages for mye av psykiske lidelser. Men når man klarer det, i større eller mindre grad, er det veldig givende. Man gir mye av seg, men man får også mye tilbake (forutsatt at man klarer å ta det med seg selvfølgelig) i form av å få brukt seg selv som ressurs, følelsen av å være del av et fellesskap og muligheten til å fokusere på og legge energi i noe annet i stedet for å ha for mye tid til å fanges i seg selv bare for å nevne noe. Å kunne klare å jobbe er et gode(!) Jeg vet det fordi jeg ikke tar det som en selvfølge. Du vil derfor aldri se meg henge rundt i kommentarfelt på diverse fora og klage over å måtte betale skatt for at andre skal være hjemme! Både fordi jeg ønsker alle mennesker et verdig liv uavhengig av arbeidskapasitet (for det er ikke den viktigste verdien her i livet), og fordi jeg skjønner at det ikke er et valg om å ikke ville delta og bidra i samfunnet, men omstendigheter, helseforhold som man faktisk ikke har valgt selv som forhindrer en av ulike grunner. Det finnes sikkert unntak fra alt, men ærlig talt så har jeg aldri møtt noen som ikke heller ville sluppet unna sine fysiske og psykiske plager for å kunne ha jobbet med noe istedet. Men fordomsfulle mennesker som tror andre foretrekker å sitte hjemme hele dagen har jeg møtt. Jeg håper og tror de sistnevnte bare lider under uvitenhet og rett og slett bare ikke fatter å forstå fordi det er så fjernt fra dem selv.

Jeg vet at det blir noen travle uker fremover, og at utfordringene sannsynligvis vil fortsette å komme. Ikke fra et pessimistisk perspektiv, men grunnet at jeg rett og slett driver med ting som igangsetter prosesser og fremtvinger en del refleksjon og bevissthet rundt egne handlinger og tanker. Jeg går for eksempel i en psykopedagogisk gruppe akkurat nå, hvor det helt konkret er øvelser og hjemmeoppgaver i tillegg til litt informasjon. Det blir mye tanker og følelser rundt ulike temaer. Men forhåpentligvis vil det være verdifult å ha med seg videre. Jeg er mest kaos nå, men det betyr kanskje at det er viktige temaer.

Før det uhellet med brilleinnfatningen i dag så prøvde jeg iherdig å gjøre dagen bra. Til tross for manglende ektefølt positivitet. (Det er som om det ikke er plass for tiden.). Ryddet og stilte opp blomstene på kjøkkenbordet så de lagde fine skygger på treverket. Planla å gå tur, kanskje langs elva, ta inn den forvirrede vinter-vår årstidsstemingen med sol og glitrende snø i kantene. Men for meg raste det sammen som et korthus, skjørt som det var. Truffet av stormen. Men det kommer sikkert flere vårdager, ektere.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.

Scroll to top

Denne bloggen er personlige ytringer fra utgivere av bloggen. Alle bruk av bilder, tekst eller video fra bloggen må avtales med bloggens ansvarlige utgiver. Bloggen ligger på psykmagasinet.no. Ønsker du å blogge om psykisk helse på psykmagasinet.no så kan du ta kontakt med ansvarlig redaktør på mail: stine@psykmagasinet.no