Diagnose: psykisk lidelse eller normal?

Dette er et av “de innleggene som aldri ble skrevet” men som har bodd som et frø inni meg i flere år. Det har vært uskrevet fordi det er et så viktig tema. Og fordi det er så viktig, så blir det aldri bra nok formulert, og frykten for å gjøre det feil, skrive det feil, har ikke forsvunnet. Så beklager på forhånd.

Misforstått frisk

La oss gå noen år tilbake i tid. Jeg går tur i parken med en venn. Det er ikke lenge siden jeg fikk en diagnose jeg aldri hadde hørt om før. I dag har jeg lyst å fortelle denne vennen om det (grunnene til det er flere og sammensatte – men ikke temaet jeg ønsker å skrive om nå, så det lar jeg ligge.). Helst på en naturlig måte. Men hvordan gjør man det, uten å bli awkward? Hvordan kommer man inn på temaet? Jeg husker ikke hvordan det ble gjort. Sannsynligvis på en unaturlig og awkward måte. Det jeg husker best er reaksjonen. Overraskelse, spørsmål om hvorvidt den eller de som har satt diagnosen har gjort det riktig. En uforståendehet som bygger på den relasjonen jeg har med denne vennen, og inntrykkene av hvem og hvordan jeg er. Og det er dette jeg ønsker å få til å skrive om nå. Om man kan se på noen om de har eller kvalifiserer til å kunne få en psykisk lidelse.

Jeg hadde tenkt en del (hvit løgn! Jeg tenkte Mye på det) på forhånd på hvilke reaksjoner jeg kunne få. Den verste forestillingen var å skulle bli avvist, bli møtt med fordommer. En annen ekkel forestilling var å få spørsmålet “hvorfor forteller du meg dette/hvorfor skal jeg bry meg om det?”. Ingen av disse var veldig sannsynlige her. Den faktiske reaksjonen, overraskelsen, hadde jeg faktisk ikke sett for meg akkurat da. Og jeg visste ikke helt hva jeg skulle gjøre med det. En del av meg ble litt lettet. Men en annen ble bare forvirret. Skulle jeg forsvare meg nå? Skulle jeg la tvilen brette seg inn i min egen usikkerhet? Og så var det så rart, at det kaoset jeg følte meg som, var så lite åpenbart for denne vennen. Jeg følte jo at det sivet ut av meg i en ujevn strøm, nesten alltid tilstedeværende, alt dette som alltid ble litt feil. Det som jeg var feil. Også fikk jeg dette svaret, en motbekreftelse på det “psyke”, at jeg er jo normal.

Det skulle vise seg at det ikke ble den eneste gangen noen stilte spørsmål ved diagnose eller type behandlingsprogram jeg har gått og går i. For slik som vi alle gjør, så hadde menneskene jeg fikk slike reaksjoner fra enten en forestilling eller mening om hva visse type diagnoser innebærer, og at en del av det vil man kunne se og oppleve på et tidspunkt fra personen som har fått diagnosen – eller de vet lite eller ingenting på forhånd men synes navnet i seg selv høres too much to be true ut, noe jeg har stor forståelse for! En del psykiske lidelser høres jo rett og slett litt skumle ut bare i navnet. Og de samme + enda flere har blitt framstilt i sine ekstreme versjoner gjennom film, litteratur og ikke minst populærartikler, gjerne med lav grad av pålitelig kildeinformasjon. Men det er et helt eget tema i seg selv! Poenget er at jeg forstår reaksjonene godt. Kanskje enda litt mer nå i ettertid enn jeg gjorde da, siden avstand kan hjelpe til å se andres ståsted litt lettere.

Feilaktig “diagnostisert”

Jeg har (dessverre) også eksempler på det helt motsatte av det jeg har beskrevet til nå. Nemlig situasjoner hvor mennesker feilaktig har trukket slutninger om at jeg har hatt en psykisk lidelse på grunnlag av ting de har sett, men som ikke har stemt. Jeg ønsker ikke å gå inn i så mye av det, men jeg har et eksempel som det ikke gjør meg noenting å gi, og det er ganske enkelt at noen trodde jeg hadde spiseforstyrrelser som barn basert på at de syntes jeg så sånn ut. Noe som ikke stemte i det hele tatt. Synet bedro, kroppsformen fortalte ikke hele historien. Hvis noen av dere faktisk leser dette, så har jeg et råd. Og det er å snakke med personen det gjelder eller en omsorgsperson som den har rundt seg, i stedet for å bevisst eller ubevisst spre ryktet – for guess what, I knew! Men den viktigste grunnen til å skulle snakke med noen er selvfølgelig at det kunne vært sant! Og det kan være livsviktig at noen ser og gjør noe. Derfor er det mye bedre å ta det opp en gang for mye enn for lite, så lenge det gjøres med omtanke og respekt, for det finnes også mennesker som meg, som på den tiden kunne spist meg i hel og fremdeles slippe å bære det synlig på kroppen.

Må man velge mellom normal eller psykisk lidelse

Så da er vi ved det kjernepunktet jeg ville nå. Noen ganger kan du se at noen har en psykisk lidelse, psykiske plager, eller symptomer på det. Noen ganger kan du ikke se det i det hele tatt. Noe som ikke bare gjør det utfordrende – i noen tilfeller – for de som er rundt en person, men også for personen selv! Fordi man trenger andre mennesker, til å bekreftes som menneske. Vi speiler oss, utfordres, utvikles, i hverandre. Men noen ganger, så gjør det ingenting at vi ikke alltid ser, for det er ingen motsetning mellom psykisk lidelse eller normal i enhver sammenheng. Kun på den måten at for å få en psykisk lidelse så har du Enkelte symptomer som avviker fra normalt gjennomsnitt, deretter blir den helhetlige belastningen av disse stor nok til at det går ut over viktige funksjoner i livet ditt. Hvilke det er kan variere fra person til person selv om de har samme diagnose. Symptomer kan også variere til en viss grad, og hvordan de slår ut hos den enkelte. Dette er jo en av flere grunner til at psykisk helse er et utfordrende fagfelt. Og hvorfor vi trenger fagfolk til å sette diagnosene, for det er ikke enkelt. Diagnoser blir noen ganger mest som et midlertidig arbeidsverktøy.

Et annet aspekt er at mange symptomer på psykiske lidelser springer ut fra menneskelige ting som alle kjenner til. Nesten alle har vært redd for noe og vet derfor hva frykt er, for eksempel. Alle kan tenke for mye på noe, eller være nummen og tom. Alle kan bli sint. Alle tar avgjørelser som de i etterpåklokskap ser kunne vært annerledes. Alle kan oppleve sorg. Og en del av dette er synlig. En del er ikke. Noen ganger kan du tenke at noen er lei seg en dag, uten å se at de er det Hver dag og at det du så bare var toppen av isfjellet. Noen ting forstår vi lettere. Andre ting ikke i det hele tatt. Et menneske kan ha et sinneutbrudd som oppleves urimelig for personene rundt, men ikke av den som har det – eller den som har det kan gå og forakte og skamme seg resten av året for det. Begge deler kan være tegn på psykisk lidelse – og ikke. Det kan være enkelttilfeller, eller en del av en rekke. Et menneske kan smile dagen lang, men føle seg død innvendig.

Mange av de tingene jeg gjør er helt normale. Alle personlighetstrekkene jeg har kan jeg ha til felles med dere, ett eller flere. Noen av dere har psykiske plager og samme som eller andre psykiske lidelser enn meg. Noen ganger er mine utfordringer synlige – da sjeldent alle på en gang. Mange ganger er de ikke det. Mye i livet mitt er normalt, noen ting er ikke det – i forhold til akkurat hva som er det for deg.

Jeg lever med trekk fra flere personlighetsforstyrrelser akkurat nå. Ikke fordi noen fagfolk har bestemt det, men fordi jeg opplever det. Det er min egen subjektive opplevelse, og diagnosene er bare en beskrivelse som jeg har fått av det. Det spiller ikke alltid en rolle for meg selv eller andre rundt meg. Men noen ganger, så gjør det det, uten at det nødvendigvis forstås sånn. Og noen ganger skulle jeg ønske det var lettere å bare si det. At det var like greit som å si at du har influensa. Uten at noen har avisartiklene om at man skal passe seg for noen med personlighetsforstyrrelse i bakhodet (heldigvis er mange mer opplyste enn det! Hvis du ikke er, les heller om hva personlighetsforstyrrelser er et annet sted enn i avisen, for mye stemmer ikke eller generaliseres grovt). Hvis du ikke vet hva det er, så er det helt greit. Hvis du vet hva det er, og ikke ser det i meg, så er det også greit – så lenge du respekterer det. For jeg er normal – men jeg har en personlighetsforstyrrelse, akkurat nå. Synlig eller ei.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.

Scroll to top

Denne bloggen er personlige ytringer fra utgivere av bloggen. Alle bruk av bilder, tekst eller video fra bloggen må avtales med bloggens ansvarlige utgiver. Bloggen ligger på psykmagasinet.no. Ønsker du å blogge om psykisk helse på psykmagasinet.no så kan du ta kontakt med ansvarlig redaktør på mail: stine@psykmagasinet.no