En avslutning og en begynnelse

Nesten hver uke de siste to årene har jeg dratt til det samme stedet, det samme rommet, det samme tidspunktet, gjennom regn, snø, sommerhete, vårlig fuglesang, høstfarger. Evigheter med tid og samtidig ingen har gått siden jeg møtte opp til gruppeterapi for første gang.

Nå er det slutt.

I forrige uke var min siste gang der. I akkurat den gruppen.

Mine forventninger til gruppeterapi i utgangspunktet var lave.

Hvis jeg skal prøve å tenke og huske hvordan jeg var for litt over to år siden så var jeg temmelig lukket. Jeg snakket jo om en del ting, men det var uhyrlig vanskelig og unaturlig å gjøre det med en fremmed. Og det gjaldt da det var med én person. Å skulle dele noe med en “haug av” folk var helt fjernt! Så veldig at den eneste grunnen til at jeg likevel sa ja til henvisningen til Personlighetspolikinikken var at det virket så spesialisert. Jeg klarte å forstå at det var et bra tilbud, som det lett kunne bli ventetid igjen på. Så jeg sa ja og tenkte at jeg fikk vente med å ombestemme meg til jeg hadde vært der og fått et inntrykk av sted og behandlingsopplegg. Heldigvis fikk jeg tilbud om en plass der. Men selv om jeg følte at det var riktig sted, så grudde jeg meg uansett enormt til å begynne i gruppeterapien.

 

Underveis i løpet av behandlingen

Hvordan det gikk der, i selve terapirommet, det er min og de andre som har delt det med meg sin sak. Jeg kan bare si for min egen del at det har vært veldig utfordrende for meg å gå dit en god del ganger. Nettopp fordi jeg har så mye motstand og frykt i meg for å skulle la noen se det sårbare i meg. Mine dårlige sider. Hva jeg bryr meg om. Så jeg har måttet kjempe mange kamper – i meg selv. I uke etter uke. Bare for å i det hele tatt kunne møte opp. Men det klarte jeg! Jeg klarte det, og jeg vant akkurat de kampene i meg selv Hver gang. Det er faktisk ganske rart å tenke på. At jeg fikk det til. Det hadde jeg ALDRI trodd alle de gangene jeg egentlig hadde bestemt meg for at “jeg kan ikke mer!”.

Jeg var helt fra starten av bestemt på at jeg måtte Ikke bry meg for mye om å være der. For da ble det et helvete å skulle slutte. Jeg har hatt en frykt for avslutning med meg hele tiden i de to årene. Vært redd for at tiden skulle gå for fort, at ingenting skulle være forandret, at jeg skulle være akkurat den samme uansett. Jeg vil si at både hadde rett og feil. Tiden gikk virkelig alt for fort. Jeg er den samme, men likevel bittelitt annerledes slik vi alle blir i løpet av noen år. Det er ikke slik at alt er perfekt nå, men det har jeg heller aldri forventet. Det jeg forventet eller håpet var at det var akkurat disse to årene jeg trengte, at om jeg ga ALT, all energi jeg klarte å spa fram, mer motivasjon hver gang det egentlig er tomt, turte å flytte grensene mine gradvis, så skulle det være nok til å fly ut i verden på egen hånd, og aldri trenge noe hjelp mer. Haha. Det ble ikke helt oppfylt. Og bra er det, for jeg har ikke lenger et håp (tror jeg) om å aldri trenge noe fra noen igjen.

 

 

Det Har skjedd noe viktig!

Gradvis og litt umerkelig (eller kanskje ikke, men jeg har hverken hatt ork eller perspektiv til å se alt hele tiden) har det terapirommet gått fra å være den største utfordringen til å bli en form for trygghet. Rammene rundt, det konsistente ved at det nesten aldri avlyses og at det varte i to år. For meg ble det et hav av forskjell på ett og to år! Virkelig. Jeg trengte Mye tid, på å klare å komme hit. Men nå er jeg i alle fall der at jeg klarer å se verdien i gruppeterapi på en helt annen måte enn for to år siden! Føler jeg må legge til at det har vært kombinert med individualterapi på samme sted. Slik at jeg har hatt muligheten til å kunne snakke om ting som skjedde i gruppen der, eller omvendt. Det i seg selv har også vært bra.

En gang var gruppeterapi den verste terapiformen jeg kunne tenke meg. Nå synes jeg den gir en unik mulighet for å kunne jobbe med ting på andre måter enn man kan ved bare individualterapi. Du møter andre mennesker som man kan dele med, lære av, relatere seg til, bli kjent med på måter som er vanskelig i andre sammenhenger. Det er veldig verdifullt.

 

Hva nå?

Det jeg fryktet mest gikk i oppfyllelse. Jeg skapte en tilhørighet, og nå er den delen av behandlingen over. Og JA, jeg er lei meg. Men det går bedre enn jeg trodde det ville gjøre foreløpig. Fordi jeg er ikke alene likevel.

Alt arbeidet jeg har gjort med å møte opp, med å avsløre noen av mine utfordringer, gir meg det jeg trenger nå. Selv om jeg har avsluttet den gruppen, fikk jeg et tilbud om et år i et annet behandlingsprogram samme sted, som jeg så vidt har begynt på nå. Jeg er ærlig talt sykt sliten akkurat nå. Ville egentlig skrive om avslutningen og begynnelsen på dette nye i forrige uke, men måtte vente. Jeg er litt kaos, men faktisk mindre enn jeg trodde jeg ville være.

Det tar sikkert litt tid å fordøye ting, og å venne seg til ny gruppe (akkurat nå er det faktisk to. Men den ene er psykoedukativ gruppe som bare varer i 12 uker – heldigvis.), og den tiden må jeg vel bare ta. Jeg vet bare at Nå er annerledes enn jeg forestilte meg for to år siden, mest på en bra måte selv om jeg ikke er ferdig med behandling og jeg har måtte jobbe hardere enn jeg visste og kanskje må det videre.

 

 

 

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.

Scroll to top

Denne bloggen er personlige ytringer fra utgivere av bloggen. Alle bruk av bilder, tekst eller video fra bloggen må avtales med bloggens ansvarlige utgiver. Bloggen ligger på psykmagasinet.no. Ønsker du å blogge om psykisk helse på psykmagasinet.no så kan du ta kontakt med ansvarlig redaktør på mail: stine@psykmagasinet.no