«Forsvunnede dager»

Hvis du aldri endrer noe fra uke til uke, måned til måned og år til år så lever du kortere, har jeg hørt. Grunnen til dette skal være at hukommelsen slår sammen dagene, ukene og månedene så de flyter i ett. Det blir vanskeligere å huske de som separate tidsperioder. På grunn av dette er det anbefalt å gjøre noe annerledes hver uke for å «forlenge» livet. Som å dra et sted du aldri har vært før, ta en annen vei hjem fra jobben en dag, drikk kaffen på en annen bar osv. For noen er det en selvfølge å oppsøke nye opplevelser jevnlig, mens andre liker best rutiner og faste rammer.

Jeg har en naturlig utforskertrang som ofte ligger skjult bak fjell av frykt og usikkerhet. Samtidig så trenger jeg min egen boble å bo i like fullt. Som i et skilpaddeskall. Jeg frykter de forsvinnende dager og uker, å bli sittende fast. Men like fullt frykter jeg fremtid og farer, tilkortkommenhet og å skulle dø noe annet sted enn i min egen hule fylt av relativ stillhet og bokstabler. Jeg kjemper en kamp for min lengsel etter naturen, for vitenskapsbegjær, for å kunne gjøre en forskjell for rettferdighet og bærekraft i denne verden og for å kunne skape og vedlikeholde meningsfulle relasjoner hver uke, hver dag. Det krever kamp. Hver dag. Og det krever å kunne klare tap. Og å måtte velge, fordi det ikke finnes nok kapasitet til alt – for nå.

Denne helgen vil jeg bare ut i marka. Til et sted hvor det er stille men aldri helt stille, fordi det bor en hel verden der, i naturens samspill. Hvor realisme og magi er en og samme ting for en stund.

 

 

Derfor har jeg prøvd hver dag å dra dit, men for å være ærlig så fikk jeg det ikke til. Jeg kom halvveis men snudde. Jeg lengter, sjelen min lengter, alt det slitne i meg lengter men jeg får det bare ikke til! Det er noe jeg avskyr å innrømme til andre. Hvordan jeg snubler og stoppes av meg selv. Hvordan jeg ikke en gang helt forstår hvorfor, den utforskende undertrykte delen i meg forstår ikke.

Angst for angsten. Å stoppe før det er nødvendig. Unnvikelse. Eksponering får meg bare fram til en viss grad, så er det bare stopp. Som om hjernen bare rømmer fra seg selv. Og nok en gang blir det en kamp. Som jeg denne gangen ikke var klar nok for fordi jeg allerede var sliten fra før.

Nå er det søndagskveld. Og jeg satt og tenkte på om denne helgen og uken blir en av de forsvunnede. Jeg tenkte på det, og fikk lyst å skrive om det. (Selv om jeg føler at alt jeg skriver for tiden bare er rart og ubetydelig for andre).

Jeg tror ikke dette er en uke uten mening eller minner. For selv om jeg ikke fant marka, så fant jeg steder jeg ikke har vært før. Et lite lokalt skogområde. En vei jeg ikke pleier å gå. En spontan tur til Bygdøy etter jobb (i stedet for å bare dra hjem) med en venninne. Dessuten så var det ESC-uke. Det ga meg øyeblikk med glede og forvetning her hjemme i min egen hule, og det var verdt det. Så nå klarte jeg heldigvis å oppsummere for meg selv (og nå dere) at man trenger kanskje ikke å gå så fryktelig langt hele tiden for å ikke forsvinne. Og det er jo fint. Det går an og er lov å både være trist fordi man skulle ønske man fikk til det man aller helst vil, men samtidig finne glede i det som er tilgjengelig her og nå.

 

Jeg trengte ikke å dra ut i marka for å finne dette nettverket.

 

Også er det livsviktig å drømme. Dagdrømmer og nattdrømmer.

 

God natt!

 

(Følg gjerne facebooksiden til bloggen hvis du vil ha oppdatering om nye innlegg.).

/🐢💔💚😳🙂🛌

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.

Scroll to top

Denne bloggen er personlige ytringer fra utgivere av bloggen. Alle bruk av bilder, tekst eller video fra bloggen må avtales med bloggens ansvarlige utgiver. Bloggen ligger på psykmagasinet.no. Ønsker du å blogge om psykisk helse på psykmagasinet.no så kan du ta kontakt med ansvarlig redaktør på mail: stinena@hotmail.no