Frost og følelser

Hei, vinterland.

Jeg skrev jo i forrige uke om at jeg trenger å kunne trekke meg litt tilbake og være stille noen ganger. Det har jeg gjort, og det har vært fint. Men det føles litt som om jeg har frosset fast parallelt med været ute. Ikke fordi jeg er mye inne på kveldene nå, det er jeg sikkert ikke alene om tenker jeg. Men jeg snakker så lite med noen som helst – om det som egentlig berører meg. Samtidig som jeg er jeg full av følelser. Det høres jo ikke akkurat ut som at jeg har fryst fast sånn sett. Men jeg har et lag med gjennomsiktig is rundt følelsene og tankene, som gjør at de blir litt gjennomsiktige fordi jeg ikke klarer å holde de nok tilbake, men de kommer seg ikke noe sted når jeg vil. Ofte så vil jeg ikke uansett, for is gjør vondt når det smelter. Gjennomsiktig og ensom på samme tid altså, det er visst mulig.

 

Det er vanskelig å skrive også. Av samme grunner som allerede nevnt, alt som er ekte og går ut må gjennom opptiningsprosessen plutselig og gradvis. Og sannheten er vel at jeg har hatt en sterk frykt for selve kjernen i ting disse ukene. Det blir litt sånn ala det der med at frykten for frykten nesten blir verst. Og jeg fanges i denne veldig ironiske tilstanden av å oppleve å flere ganger om dagen ha for mange forskjellige følelser på en gang – nettopp det jeg prøver å unngå og ikke vil ha noe med å gjøre. Denne halveis gjennomførte flukten gir meg litt frihet fra meg selv, men mest mindre innsikt slik at alt føles ut som det bare kommer kastet på i stedet for gradvis og oversiktlig.

Et eksempel er hvordan jeg hadde det innenfor en ramme på ti minutter på tirsdag. Etter at jeg var ferdig på jobb dro jeg til sjøen. En sterk lengsel etter å stå nede ved sjøkanten med glittersnø og lyden av vann som rører på seg brant i meg den dagen. En trang til å være levende med iskald luft på kinnet og tilhørighet til naturkrefter var alt jeg ønsket meg akkurat da. Det er jo begrenset hvor mye naturkrefter man finner her i Oslo, men akkurat den dagen hadde noe av det lille ekstra.

 

 

Mens jeg stod der i snøen og med havet, så følte jeg meg ganske fri. Fri fordi jeg var akkurat der jeg ville være i øyeblikket. Og jeg følte meg fanget. For hvordan kan jeg noensinne kunne forklare, kommunisere akkurat den friheten, fra det øyeblikket, til noen som helst andre? Det kunne jeg jo ikke. For hverken ord, bilder eller noen annen uttrykksform alene eller kombinert var jo nok. Det ville aldri blitt mer enn enten en miskropisk gjengivende blass bit, eller noe helt annet. Og den der og da manglende evnen til å likevel, selv om jeg følte meg fri, å leve fullstendig i øyeblikket, den fylte meg også med en form for tristhet, å miste det jeg så vidt akkurat hadde fått helt samtidig.

Fra tidligere på dagen hadde jeg med meg lettelse, uforløst spenning, usikkerhet,uforsiktig glede, bekymring og kanskje andre følelser jeg ikke klarte å definere. Og alle disse følelsene, de klarte å bo og leve i meg mens jeg stod der ved sjøen alene fordi det var en sånn dag som bare egentlig er for mye selv om jeg ikke ville vært den foruten. Så vakker og så slitsom.

 

Heldigvis er mesteparten av det jeg er i nå for tiden usynlig for andre. Jeg er kanskje litt mer følsom ovenfor andre også, men mest bare for meg selv. Det gjør at jeg kan være på jobb og ha noe å gjøre om dagene, noe som betyr mye. Jeg trenger denne balansen, å få bruke hjernen til noe nyttig. En av de tingene jeg er redd for nå for tiden er hvordan alt blir når prosjektstillingen min går ut om noen måneder. Jeg orker egentlig ikke å tenke på det. Eller å skrive om det, nå.

Jeg håper jeg kommer meg litt ut av denne boblen igjen etterhvert. Selv om det er skummelt. For jeg er sliten. Sliten av å tenke ting som at det er teit og eksponerende å skrive at jeg er sliten. Sliten av å gråte flere ganger om dagen for små eller “ingen”- ting. Sliten av å være redd for hva andre skulle tenke om det. Av å bli intenst rørt for mange ganger om dagen, selv om det i seg selv ikke er negativt å bli det av og til. Sliten av å være usynlig innesperret i meg selv. Det er bare litt mye, frost og følelser. På godt og vondt.

 

Også disse tankene da… Er dette også for mye? Er jeg? Er det feil, å skrive, å føle, å synliggjøres.. Er jeg feil?

Jeg vet ikke. Men jeg prøver å dele noe likevel.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.

Scroll to top

Denne bloggen er personlige ytringer fra utgivere av bloggen. Alle bruk av bilder, tekst eller video fra bloggen må avtales med bloggens ansvarlige utgiver. Bloggen ligger på psykmagasinet.no. Ønsker du å blogge om psykisk helse på psykmagasinet.no så kan du ta kontakt med ansvarlig redaktør på mail: stine@psykmagasinet.no