Jeg skulle ønske dere ikke sluttet å invitere meg

Jeg føler dette er litt vanskelig å skrive om, og kanskje blir det ikke til noe innlegg i det hele tatt. Men jeg tror det er et tema flere kan kjennes seg igjen i og som er viktig. Det handler om å ikke bli invitert, eller å la være å invitere noen til sosiale sammenkomster med venner.

 

Aller først vil jeg begynne med å si at jeg mener at det ikke finnes noe fasit på hvordan et vennskap skal være. Det finnes like mange forskjellige vennskap som det finnes vennskap totalt. Noen felles tanker og normer finnes, men ingen fasit. Jeg liker friheten man har i vennskapsrelasjoner – og jeg frykter den. Jeg nevner dette fordi det er viktig for meg å formidle at jeg ikke synes noen har gjort noe galt. Det er kanskje litt For viktig for meg. Det er jo derfor det blir så vanskelig å skrive.

Følelser er reaksjoner leste jeg i går. Jeg visste det fra før, men trenger ofte å minne meg på det. Følelser er informasjonsbærere stod det. De hjelper deg å orientere deg. Det synes jeg var fint sagt. (Mentaliseringsboken av Per Wallroth). Hvis følelser er informasjonsbærere, så kan de jo sees på som en viktig del av det å være menneske, når man klarer å tolke hva de forteller og hvor de komner fra, og bruke tanker til å bestemme litt om man ønsker noe spesiell handling ut fra det. Dette kreves jo mye arbeid da, og er mye lettere skrevet enn gjort. For å unngå total sideavsporing så var vel poenget egentlig bare å prøve å overbevise meg selv om at det er okei med følelser, at en følelse i seg selv ikke er en handling jeg har gjort galt.

Jeg merker at det er vanskelig å skulle bare skrive rett ut det jeg egentlig vil. Så nå ble dere jo på en måte litt med på den prosessen også. Er det rart? Tenker på at jeg burde hatt noen overskrifter her, men det gjør det enda vanskeligere å bare get to the point! Blir litt den “åja, jeg har eksamen i morgen ja, da Må jeg bare bruke tre timer på å rydde i kjøkkenskapene”! Så beklager det. Overskrifter er sikkert bra for lesevennlighet og oversikt (jeg lover å jobbe mer med det om noen av dere ønsker mer av det!).

Okei, hva er det som gjør det så vanskelig å bare skrive om det jeg skulle? Det står jo i overskriften til innlegget her + i det første avsnittet. Da er det jo allerede “avslørt”. Det er noe der ute jeg skulle ønske jeg fremdeles ble invitert til.

Vennskap, de forandrer seg noen ganger. Fordi jeg forandrer meg, andre forandrer seg. Og livet skjer. “For alltid” kan vare et liv, eller bare noen minutter. Jeg føler takknemlighet for opplevelser jeg har hatt, for øyeblikk som aldri blir ugjort uavhengig av hvor vi befinner oss nå.

Noen dager så tenker jeg på om noen tenker og føler at jeg har glemt dem. At det har vært stunder de skulle ønske jeg inviterte de til noe. Inkluderte dem. Da prøver jeg å huske at man ikke kan tenke og føle for alle andre – hele tiden. Eller, jeg kan ikke det. (jeg leste også om betydningen av tydelig språk i går, i den samme boken. Kom plutselig på det nå). Men likevel, så ønsker jeg virkelig at andre jeg har eller har hatt betydningsfulle relasjoner til skal føle seg inkludert. Og i alle fall ikke skal måtte føle at de ikke betyr noe, ikke er viktig i mitt liv.

Men hvordan kan man vite, om noen ønsker å bli invitert av deg, å være i ditt liv, å dele noe med deg – nå? Spesielt hvis det ikke kommuniseres klart og tydelig? Det kan man ikke alltid vite. Og det perspektivet, det ser jeg. At det kan kreve mot, energi, prioritering, å invitere noen. At vi alle uten å vite det selv kanskje har noen som gjerne skulle ønske at akkurat en selv inviterte, og at det samtidig kan være vanskelig å vite hvem.

Det finnes ingen skyld for noe å fordele. Men følelser, de finnes. Og noen av de har plaget meg i det siste. Og tanker om at jeg kanskje har klart å ødelegge noe igjen, ved å si nei for mange ganger. Selv om jeg ikke ville det sånn. Og jeg vet ikke om de tror jeg ikke vil i det hele tatt, om de glemte meg, om jeg har gjort de usikre eller om de bare ikke ville ha meg der nå. Men for meg betydde det mye, hver eneste gang jeg ble invitert. Og enda litt mer i de periodene hvor jeg står i utfordringer og ikke får til å komme, eller å ta det ansvaret jeg har for å kommunisere hva jeg egentlig vil.

 

 

Jeg skulle ønske dere ikke sluttet å invitere meg. For en stund så følte jeg meg fremdeles som en som ble husket, forsøkt inkludert. Jeg tenkte at kanskje en dag, så sier jeg ja. Så er jeg klar til det. Så møtes vi, og der er dere! Fremdeles. Et håp. Et vindu. 

Nå er vinduet uklart, med noen skarpe skår i. 

 

Lånt fra “Mental Health Prime” sin Facebook-side.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.

Scroll to top

Denne bloggen er personlige ytringer fra utgivere av bloggen. Alle bruk av bilder, tekst eller video fra bloggen må avtales med bloggens ansvarlige utgiver. Bloggen ligger på psykmagasinet.no. Ønsker du å blogge om psykisk helse på psykmagasinet.no så kan du ta kontakt med ansvarlig redaktør på mail: stine@psykmagasinet.no