Jeg vil, men får ikke til

Jeg vil gjerne ligge noen minutter på sengen med gardinene trukket fra vinduene og føle varme og liv ved synet av blå himmel mellom grenene, fylles av illusjonen om vårens ankomst.

Jeg vil kle på meg riktige lag med klær og ta med meg skiene ut i marka og glemme å bry meg om hva fremmede rundt meg tenker og mener når jeg faller og ler av det.

Jeg vil inviteres til en sosial sammenkomst i helgen og bruke den til å danse meg full på livet.

Jeg vil invitere noen til en rolig kveld med øl eller sjokolade og puslespill eller legobygging, uten å være redd for og bry meg om hva andre måtte mene eller tenke om det, men være mer “meg selv”.

Jeg vil lage snøengler og drømme om en fremtid full av muligheter.

 

Jeg vil. Men jeg får det ikke til.

 

 

Jeg føler meg klønete både ved det jeg faktisk gjør og i hvordan jeg tenker og kommuniserer for tiden. Usikker på alt og alle nesten.

Trangen til å unnvike sosiale situasjoner er mye sterkere enn på lenge. Jeg vil bare være alene, hele tiden. Samtidig som at jeg egentlig ikke vil. Det er bare så mye frykt hele tiden. I helgen sa noen til meg at vi kan finne på noe når jeg føler jeg har mer sosialt overskudd. Det er en typisk setning som jeg lett tar tak i og overtenker i stykker, og kommer fram til uhensiktsmessige konklusjoner som at da kan jeg bare gi det opp fordi jeg veldig sjelden og med nesten ingen personer klarer å egentlig slappe av i sosiale situasjoner. Jeg prøver å komme litt bort igjen fra den konklusjonen ved å finne alternative tolkninger. Som at jeg må tenke på hva sosialt overskudd kan bety for Meg og ikke andre. At det ikke trenger å bety perfeksjon, normalitet. Men det er et faktum at selv om jeg klarer å tenke ut sånne alternativer og det hjelper litt på å ikke sitte fast i tankemønstre, så føler jeg meg likevel mislykket. Jeg ville jo, men jeg klarte det ikke.

Det er mye lettere å si nei til noe med en gang, enn å si ja og se for seg alt som kan gå galt lenge på forhånd eller vente med å svare og håpe på å finne en måte å kunne se for seg at det kan gå bra men ikke få det til og ende opp med å la det være. Ved å bare forkaste det uten å gå inn i det så får man en mer nummen avstand som svir på sin egen måte men er til å holde ut. Det handler ikke om vilje og verdier, men om beskyttelse. Ikke bare for mine følelser men andres forventninger. Jeg er så redd for å måtte avlyse noe og skuffe noen at jeg ofte sier nei. Selv om jeg noen ganger virkelig vil.

En annen ting jeg virkelig vil er å klare å være løsningsorientert og å se det som jeg faktisk klarer i stedet for bare det som ikke går. Jeg vil det så mye at jeg hver eneste dag gjør aktive valg for å prøve å plutselig eller gradvis gli inn på et spor som forhåpentligvis vil gjøre det mer automatisert og lettere. Det med å fokusere på å lete etter alternative forklaringer rundt noe som noen har sagt og jeg har overtenkt slik jeg nevnte over her er et eksempel. Det er mye vanskeligere å få til det samme med mine egne ord og handlinger. Jeg er mye hardere og utilgivende ovenfor meg selv. Jeg klarer ikke helt å se det for meg, men jeg håper det er noe som kan bli bedre med tid og tålmodighet. Hardt arbeid er noe jeg allerede har lagt inn og bruker. Men vet du hva? Dette er ikke en kvikk og enkel løsning, det er ikke lett i det hele tatt. Og noen ganger blir jeg veldig veldig sliten og har enda mindre energi å bruke på dette enn ellers. Og da blir jeg mer negativ, jeg drukner lettere. Kombinert med at jeg også prøver å være mer åpen generelt så fører det til at jeg oftere enn jeg har gjort før sier rett ut at jeg er stresset, sliten, overtenkende, full av følelser. Men det er ikke fordi jeg egentlig ønsker å klage, å bare fokusere på det som er slitsomt. Det er fordi jeg har prøvd så hardt og så lenge at for en stund så får jeg det ikke til. Og slik har jeg det nå. Jeg er redd for å være ærlig, om hvor mye tanker og bekymringer og angstfulle øyeblikk som finnes i meg akkurat nå. Redd for å ikke bli forstått. Redd for at noen skal tro at jeg ikke vil nok, ikke prøver nok, ikke tar mulighetene mine, at jeg er utakknemlig og blind for det positive. Det er jeg ikke. Da hadde jeg bokstavelig talt kun blitt værende i sengen og det gjør jeg jo ikke. Men det gjør vondt å ha planer og ønsker og ikke strekke til. Hittil i år har jeg vært på veldig lavt energimodus. Jeg må som oftest velge å enten gå på jobb eller trene. Enten gå tur eller gjøre husarbeid. Og siden jeg selvfølgelig velger jobb så har jeg ikke nesten trent i år. Det er ikke liv om å gjøre akkurat, men det plager meg fordi trening er noe jeg responderer positivt på og som gjør meg i bedre humør. Jeg er glad for at jeg klarte en økt med sykkelen tidligere denne uken.

Mitt realistiske ønske for denne dagen nå er å få gått ut en tur før det blir mørkt, og prøve å finne noe fint ute som kan hjelpe på å kanskje få til en sterkere tilstedeværelse i her og nå. De mer urealistiske er skitur i marka + rydde og vaske hele leiligheten + lage sunn hjemmelaget middag + gjøre noe kreativt + trene hjemme + lese en bok + slutte å være i dårlig humør og full av overveldende følelser. Det er helt greit å ikke gjøre alt dette i løpet av denne ettermiddagen og kvelden, det er en litt lang liste for de fleste tror jeg. Men mye av dette har jeg ikke klart å gjøre i løpet av hele uken i det hele tatt, og det føles ikke bra nok ut i det hele tatt.

Det føles ut som at jeg har skrevet en del nå så jeg avslutter snart dette innlegget. Men jeg vil nevne at det med å ville være sosial men ikke få det til er en av de tingene som kan være en del av å ha engstelig unnvikende personlighetsforstyrrelse og et av flere mulige kriterier fra diagnosesystemene. Konsekvensene av å unngå sosiale sammenkomster i ulike former kan føre til isolering og at man kan miste relasjoner som er viktige, fordi man ikke klarer eller vil formidle grunnene bak fraværet sitt. Jeg har mistet venner på grunn av dette. Det har vært vanskelig for meg å skulle forklare, og det har vært vanskelig for de å skulle kunne forstå uten noe ordentlige forklaringer. Det handler ikke om vilje og prioriteringer. Det er angst, usikkerhet, utilstrekkelighet. The struggle is real.

 

Håper jeg har klart å formulere meg noenlunde ok, som tidligere nevnt så føler jeg meg klønete nå. Vil, men vet ikke om jeg fikk til.

 

 

 

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.

Scroll to top

Denne bloggen er personlige ytringer fra utgivere av bloggen. Alle bruk av bilder, tekst eller video fra bloggen må avtales med bloggens ansvarlige utgiver. Bloggen ligger på psykmagasinet.no. Ønsker du å blogge om psykisk helse på psykmagasinet.no så kan du ta kontakt med ansvarlig redaktør på mail: stine@psykmagasinet.no