Mellow, blåtime

Noe med denne ettermiddagen og kvelden føles mellow. Det kan være det er jeg, men det er noe annerledes med måten snøen ligger mykere hvitt på. Til å tegne pekefingerhjerter i.

Jeg har vært lukket og utilnærmelig en stund. Nå er jeg i et grenseland. Det er blåtime i min virkelighetshorisont. En litt pen og litt engstelig en, en mellow en. Om det kan forstås.

 

 

Etter å ha blitt spurt om planene for kvelden tidligere i dag så innså jeg at jeg ikke hadde noen –  foruten å dra hjem, være sliten, tenke. Og at det egentlig ikke var det jeg ønsket meg i det hele tatt. Så jeg gjorde et lite krafttak for å endre de i form av en invitasjon på tekstmelding til å gå tur. Evnen til å ta krafttak varte ikke lenge, og jeg ga fort opp og beveget meg tilbake til den opprinnelige planen. Det var ganske lite intiativ å få hentet frem. Men det var da noe. Det var noe mer enn ingenting.

Noe mer enn ingenting kan visst være nok det. For jeg fikk svar en halvtime senere – da jeg hadde glemt det helt og nesten var delvis på vei inn i min egen boble igjen. Et øyeblikk med en tå ut mot verden var nok. Og venninnen min og jeg gikk en tur. Og så den tredje sesongen av Unge lovende i et jafs. Og det var akkurat passelig for denne kvelden. Denne blandingen av å forsvinne litt inn i en annen verden, men samtidig være en person, sammen med en annen person. Hvordan det var mulig å både kunne være litt sliten og samtidig ikke gi bort alle timene til et svart hull. Jeg er ikke lykkelig, men jeg er ikke ulykkelig. Jeg er en blåtime, uten for skarpe kanter i. Mellow. Så vakkert ord. Dukket bare opp av seg selv, trengte ikke å lete etter eller fange det.

Jeg anbefaler tredje sesong av Unge lovende som jeg allerede har nevnt at jeg så. Virkelig! Jeg har hygget meg med de første sesongene og, men nå funket det sånn helt. Selvfølgelig kan det være timingen og. At det var det jeg ville ha akkurat nå. Men nei, den er bra! 🌟

Jeg klarte visst å forandre på noe og få det til å bli bedre. Og jeg Hadde visst en venn. Det vet jeg jo egentlig, men det er noe jeg aldri tar for gitt, og det er nesten som jeg glemmer det litt noen ganger, mest fordi jeg kan ha vanskelig for å tro at noen skulle ha noen interesse av å ville tilbringe tid med akkurat meg. På sånne dager er det jo litt ekstra hyggelig når noen vil. Og at jeg fikk til å spørre.

 

 

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.

Scroll to top

Denne bloggen er personlige ytringer fra utgivere av bloggen. Alle bruk av bilder, tekst eller video fra bloggen må avtales med bloggens ansvarlige utgiver. Bloggen ligger på psykmagasinet.no. Ønsker du å blogge om psykisk helse på psykmagasinet.no så kan du ta kontakt med ansvarlig redaktør på mail: stine@psykmagasinet.no