#Meningen med livet 1 : Å stå på ski i Nordmarka

Jeg har en liste for meg selv med umuligheter. Det tror jeg i seg selv er noe de fleste kan gjenkjenne siden det er normalt med grenser i forhold til hva man tør, men også rett og slett ønsker å gjøre i løpet av et liv av ting som vi selv anser som risikabelt av en eller annen grunn. Det jeg ikke liker med min liste med umuligheter er at den er lengre enn jeg vil ha den og at den inneholder noen ting som jeg egentlig innerst inne virkelig vil ha i livet mitt.

Det å skulle stå på ski er ærlig talt noe som jeg har sett på som umulig siden jeg var barn. Ingenting ved det å ha noe annet under bena enn sko føles noe okei ut for meg. Men mer utfordrende enn det er det å skulle gå gjennom prosessen som er nødvendig for å komme til noe punkt hvor man behersker aktiviteten. Jeg følte ikke noe større sorg over å ikke kunne gå på ski før. Jeg har bare tenkt “oh my god, nei!” og lagt det pent til side. Akseptert det som en grei grense å ha. Fram til de seneste årene.

Jeg kunne skrevet mange innlegg i seg selv om hvordan det å være ute i natur og frihet i seg selv er meningen med livet av og til. Etter å ha bodd noen år i Oslo har trangen til å utforske Marka økt på gradvis og plutselig. Og det begynte å være negativt for meg å ikke kunne stå på ski på en helt ny måte! Store deler av Marka blir nemlig skigåerne sitt nå om vinteren. Det er jo plass til meg også, og om jeg hadde vært bedre kjent generelt så er det sikkert mange fine steder å gå hvor man ikke risikerer å tråkke i skispor også. Men det ser jo så Bra ut når alle svever avgårde. Hvilken frihet…

 

 

Den siste måneden har jeg lagt ekstra godt merke til hver eneste person med ski i nærheten. I byen, på bussen, på tv. Og sterkere og sterkere har et brennende inderlig ønske stått frem og tatt over. Skulle ønske det var Jeg, som var på vei hjem etter å ha vært ute på en fin tur. Skulle ønske det var Jeg, som var på et sted, for å gli bortover med en voksende følelse av indre fred. Men det var de andre. Jeg har jo ikke noe å gjøre i den verdenen. Ski-verden.

Men i dag, har jeg stått på ski. Jeg vet ikke helt hvordan og vet ikke om og når det skjer igjen. Jeg glir ikke pent bortover. Jeg tør ikke å gå hverken oppover eller nedover og følte meg som en dramatisk elefant (på grunn av frykten for å gå i veien for andre). Men jeg hadde ski på bena og gikk i alle fall et lite stykke rett bortover. Jeg gjorde noe som egentlig stod på UMULIG-listen min. Jeg er skrekkslagen og sliten og flau ovenfor alle andre som var ute og gikk i dag. På slutten orket jeg ikke å bruke skiene mer i det hele tatt fordi det tar så mye energi for meg å føle meg eksponerte foran andre. Og ærlig talt så blir jeg både irritert(på meg selv)  og lei meg når det skjer, at det ikke er aktiviteten jeg ikke klarer eller vil mer, men at jeg bare føler meg så teit i andres øyne – selv om de sannsynligvis ikke bryr seg i nærheten av like mye som jeg selv.

Men vet dere hva? Det er ikke umulig å stå på ski lenger. Bare nesten.

Meningen med livet er å stå på ski og overleve – fordi jeg trodde det var umulig og dermed har beseiret en liten del av det som hindrer meg i å leve Mitt liv.

Mitt eget selvvalgte.

 

(Ekstremt lettet over å være hjemme igjen!i

 

 

 

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.

Scroll to top

Denne bloggen er personlige ytringer fra utgivere av bloggen. Alle bruk av bilder, tekst eller video fra bloggen må avtales med bloggens ansvarlige utgiver. Bloggen ligger på psykmagasinet.no. Ønsker du å blogge om psykisk helse på psykmagasinet.no så kan du ta kontakt med ansvarlig redaktør på mail: stine@psykmagasinet.no