Tid for virus, tid for endring

Føler en trang til å skrive, men vet ikke helt hvordan. Det er vanskelig å finne ord for noe som er helt nytt i samfunnet i min levetid. Jeg tenker da selvfølgelig på det å ha et nytt virus løs, og de restriksjonene vi alle har levd med de siste månedene og fremdeles delvis lever med. Men aller mest så mener jeg de prosessene og konsekvensene som følger med. Måten vi har det på, både på overflaten og innerst inne. Som individer, og som samfunn.

12. mars stengte vi ned en stor del av samfunnet. Jeg har forstått at for en del kom det som et sjokk. For meg var det en ambivalens av lettelse og en bekreftelse på at den frykten jeg hadde bært på i noen uker allerede var berettighet. Noe skjedde. På ordentlig denne gangen. Og det skjedde for alle. Og stort. Usikkert.

Jeg var allerede godt i gang med å gå i en av fellene som er tilgjengelig da vi stengte ned. Jeg hadde satt meg godt fast i den, viruset var en for stor del av dagene mine. Jeg leste nyhetene ikke et par ganger, men mange ganger om dagen. Jeg forstod på en måte at det ikke var det beste for meg, men jeg satt allerede fast. Det ble en besettelse. Forsøk på å tvert slutte å oppdatere seg gjorde det bare verre. Trangen til å vite, ha oversikt, ha en eller annen form for kontroll som ikke var mulig å oppnå ble for sterk og bare desto mer forsterket ved forsøk på å avvise den. Jeg synes det er litt vanskelig (og flaut) å forstå nå hvordan jeg orket å bruke så mye tid på det. Jeg trengte virkelig de listene som etterhvert kom med ting man burde være forsiktig med, som for eksempel å ikke lese alle nyheter over alt, kontinuerlig. Ironien i det blir at jeg heldigvis også fikk med meg slike typer råd (takk! Alle som har brukt tid på sånt, det er vits!), sammen med egne tidligere erfaringer om at aksept er mer virkningsfult enn benektelse og med litt tid så normaliserte trangen til å få med seg alle nyheter seg en god del. Men det krevde tålmodighet, og som sagt faktisk en form for aksept. Jeg er en person som væpner meg med kunnskap, men som trengte en påminnelse om at ikke alle nyheter er like pålitelige eller tilpasset mitt behov. Og noen ganger må man erfare, vente, prøve å huske på at livet er både dette og mer.

Jeg har blitt ganske godt vant med endringer på enkelte områder. Det har vært en styrke for meg den siste tiden. Ikke dermed sagt at det ikke påvirker meg, for det gjør det i aller høyeste grad! Men jeg føler sympati med de som ikke er så vant til å være, og plutselig har blitt, arbeidsledige. Eller de som ikke pleide å være redd for det ukjente og usikre, og plutselig har måttet forholde seg til det. Jeg føler sympati fordi jeg Vet at det ligger utfordringer i små ting mange ikke pleier å måtte tenke over til vanlig. Men jeg føler også sympati med alle som var redde fra før. De som hver dag under normale forhold er redd for små ting mange slipper å tenke over. De som må være hjemme til vanlig. Som ikke kan jobbe. For de som hadde det vanskelig fra før og har fått det vanskeligere. For dere som fikk det bedre da dere kunne holde dere mer hjemme, og gruer dere til å dra ut igjen. Jeg har et hjerte for dere alle. ❤️ Også dere som ikke merker noe forskjell. Alt er lov. Virkelig! Jeg har sett på diverse grupper på facebook, meningsytringer og lignende at flere har dårlig samvittighet – enten for å ha det bedre enn forventet, eller verre. Alt er ok og naturlig etter min mening! Selv opplever jeg både og.

I slutten av februar gikk vikariatet jeg hadde ut. Jeg ble arbeidsledig noen få uker før den store stormen av søknader til NAV kom. Da jeg begynte min tilværelse som arbeidssøker på fulltid så lå det litt over 20.000 ledige stillinger på finn.no. En måned senere var antallet halvert. En skummel og for meg veldig konkret og synlig forandring. Det å være arbeidssøker i seg selv har jeg erfaring med. Og jeg var litt forberedt. Ikke nok til å unngå å bli nedstemt og drukne meg selv i avislesingen, men tross alt så forberedt som mulig ut fra min egne evner til å håndtere noe sånt. Jeg har tenkt på hvordan det må være for dere som ikke var forberedt. Som hadde eller har jobber som plutselig ikke var samfunnskritiske. Som så og si over natten fikk tilværelsen snudd på hodet. Sånn sett så følte jeg meg heldigere. Men det betyr ikke at det har vært en grei periode likevel.

Jeg har fått noen helt nye erfaringer i år. To av dem er å ha jobbintervju på Skype – og å bli ansatt i en jobb og begynne rett på hjemmekontor. Jeg hadde ganske flaks og fikk muligheten for å søke om et nytt vikariat der jeg jeg jobbet sist. Å kjenne til organisasjonen og mange av de som jobber der har helt klart gjort det mye lettere å gå inn i en ny jobb rett på hjemmekontor enn det ellers ville vært. Jeg føler meg blessed. Og redd. Er det lov å si?

I motsetning til alle som har følt på frykt for ufrivillig isolering, så frykter jeg det motsatte. Jeg synes det har vært vanskelig og rart å ikke skulle bare gå på bussen. Å ikke gå tur med venner. Det har fått verden til å føles fremmed og rar ut. Å gå tur i nabolaget har opplevdes som å gå i en apokalyptisk film hvor du overlever ved å være stille nok så ikke zombiene bryr seg med deg – samtidig som at du er alle andres zombie. Det er ekkelt. Rart. Men det skremmer meg ikke like mye som frykten for om jeg kan innfri kravene til å bevege meg som normalt igjen nå etterhvert. For denne gangen har jeg ikke kunnet jobbe for å motstå isoleringstrangen som bor i meg, tvert i mot skulle den jo omfavnes. Og nå er jeg livredd for å ikke bli forstått for denne frykten når den må eksponeres, for det må den. Og selv om jeg har visst det lenge, så føles det likevel brått og overveldende nå. Kan jeg klare dette også? Å bli litt synlig igjen. Ærlig talt så har jeg ikke et positivt svar på det nå. Det nærmeste blir håp. Jeg håper det. Slik som noen av dere har håpet på gjenåpning av samfunnet. Jeg håper jeg kan få til å enda en gang vinne noen kamper i meg selv.

En annen ting jeg føler meg blessed for er oppfølging fra det stedet jeg går til for terapi. Behandlingsprogrammet mitt har vært delvis pauset, men de har vært tilgjengelige og har hatt en form for oppfølging hele tiden, selv om det ikke har vært som det pleier. Selv om jeg ikke alltid sier det til dem, så er jeg så takknemlig! Mye har i mine øyne ikke fungert som det burde når det gjelder psykisk helse disse månedene! I en tid hvor mange egentlig har trengt mer hjelp har en del opplevd å bli prioritert bort. Det har blitt enda tydeligere at samfunnet ikke forstår og prioriterer psykisk helse høyt nok(!). Dette er min mening, og jeg brenner for dere som ikke får den hjelpen dere har rett på! Og vet dere hva, det er lov å si det! Si fra at det er DRITT! Jeg er veldig heldig med mitt behandlingssted, men fortjener det ikke noe mer enn dere.

Neste uke skal jeg ha mine første fysiske terapimøter utenfor huset på over to måneder. Alt har vært telefon og etterhvert video (begynner å bli pro på å være awkward på videomøter! Anyone else? 🙈). Har ikke ord for hvor stresset jeg blir ved tanken. Selv om jeg har vært der mange ganger før så føles det forferdelig ut. Haha. Jeg ler litt av det mens jeg skriver nå, men det stresset har hengt over meg hele helgen og innimellom gjort det uutholdelig å tenke i det hele tatt. Jeg skulle på en måte ønske det var i morgen (men nei! absolutt ikke). Å vente på å kunne få mer frihet kan jeg visst holde ut, men å vente på å helt konkret skulle måtte leve ut den typen frihet etter å ha fått den begrenset (innenfor smittevernets grenser) er hardt.

Ta vare på hverandre og dere selv etter behov, nå, men også etterpå når vår litt modifiserte normal er på plass igjen. Vi er sammen, men også forskjellige. Det er vanskelig å finne ord for noe som bringer med seg mye nytt for oss, men det er viktig å prøve. Vi trenger hverandre for å kunne klare å kommunisere om våre opplevelser i denne tiden.

❤️

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.

Scroll to top

Denne bloggen er personlige ytringer fra utgivere av bloggen. Alle bruk av bilder, tekst eller video fra bloggen må avtales med bloggens ansvarlige utgiver. Bloggen ligger på psykmagasinet.no. Ønsker du å blogge om psykisk helse på psykmagasinet.no så kan du ta kontakt med ansvarlig redaktør på mail: stine@psykmagasinet.no