Verdensdagen for psykisk helse arrangeres offisielt i dag 10.oktober verden rundt. Her i Norge markeres den gjennom flere uker med ulike aktiviteter og foredrag rundt denne datoen. Temaet og taglinen for i år er «vær raus».
Hovedformålet med dagen er å spre åpenhet og kunnskap rundt psykisk helse. Dette gjelder psykiske lidelser og behandlingstilbud, men også generelt levevaner og å fremme at Alle har en psykisk helse og at denne dagen derfor er relevant for enhver.
Å vise raushet er jo et tema som er viktig oftere enn bare denne ene dagen. Men det er fint å kunne ha denne muligheten til å sette et spesielt fokus på det.
Å møte seg selv i sitt eget utgangspunkt med raushet
Jeg vil bruke denne dagen og dette innlegget til å løfte frem et undertema. Å være raus med seg selv. Dette ønsker jeg å skrive om fordi det er veldig dagsaktuelt for meg nå, og fordi det er et tema jeg vet at det er flere som kan kjenne seg igjen i. Jeg tror også at det å være raus med seg selv, vil kunne bidra i en sirkel av gjensidig påvirkning når det gjelder raushet ovenfor andre.
Hver eneste dag står vi i øyeblikk og situasjoner hvor vi gir oss selv en form for tilbakemelding eller input, eller tar et valg som påvirker oss selv og andre i en eller flere retninger. Hvordan vi fatter og står i disse tankene og valgene varierer ut fra hvilke fremtredende personlighetstrekk vi har, hvordan miljøet vi har rundt oss er og har vært og sikkert mange andre ting som jeg ikke har så mye innsikt i. Poenget er at vi har forskjellig utgangspunkt. For noen av oss er det en selvfølge å gi seg selv aksept og rom for å gjøre feil eller å være sårbar, å være menneske. For andre er det utfordrende. Og her dukker allerede den første muligheten til å kunne være raus mot seg selv opp.
Du kan være raus mot deg selv i å akseptere at du har et utgangspunkt som gjør det vanskelig for deg å være det, og at det ikke er noe du kan noe for (for de som det måtte gjelde). Det betyr ikke at det er umulig, absolutt ikke! Men det kan kreve ekstra arbeid, ekstra snubling og noen fallgruver på veien. Ved å gi deg selv lov og rom til å ha det utgangspunktet du har, så har du allerede tatt et skritt inn i varmen. Grunnen til at jeg skriver dette er fordi jeg selv lett kan stagnere allerede her. Jeg har vært, og er fremdeles ofte, veldig streng mot meg selv og det jeg ser på som svakheter i meg. Jeg skulle gjerne bare hoppet over dette skrittet, langt langt over. Og i stedet for å tenke «greit, her står jeg, på level 1» så blir det lett til «det er fordi jeg er selvopptatt og ikke gjør nok selv at det ikke går». Nettopp derfor er det å i det hele tatt kunne definere et utgangspunkt og ta seg tid til å stå i det viktig for meg.
Gi rom for nyanser
Jeg synes det kan være lett å sette seg fast. Det kan være i et humør eller stemning, en dagsform, en diagnose, et valg, en tanke. Derfor jobber jeg med å gi rom for nyanser og andre perspektiver, enten fra meg selv eller andre.
Et eksempel er når man har en «god» eller en «dårlig» dag. Hvis det er en opplevd og derav definert bra dag, så ønsker jeg naturlig nok å få beholde den slik. Da er det vanskelig å skulle tillate å gi rom for vanskelige følelser eller dilemmaer. Konsekvensen kan da fort bli undertrykking av negative følelser.
Hvis jeg har en dårlig dag så er det for det første vanskelig å overhodet skulle tillate det. Og like vanskelig er det faktisk å gi rom for glede i den. Det høres kanskje negativt ut, men det handler om frykten for å ikke kunne være hel. Spesielt hvis det er følelser som tidligere har blitt undertrykt, og som krever sin rettmessige plass. Det handler om å ikke kunne være bare én dimensjon, en lys en, men at lyset trenger mørke for å finnes i det hele tatt. Dårlige dager bringer i tillegg til at de er definert dårlige av meg, altså med seg dette ambivalente dilemmaet hvor det hverken er greit å ikke ha det bra eller å skulle lage solskinn av det.
Måten jeg prøver å håndtere dette på selv er ved å prøve å huske på at jeg ikke er en robot, og at det er lov å ha ulike følelser og tilstander og at de er bevegelige. Er man sliten så er man ikke svak, men trenger en pause eller måte å hente inn ny energi på. Deretter er det også lov å gjøre noe bra for seg selv, noe man liker for eksempel, uten at det det trenger å bety at man ikke kan være seg selv eller fremdeles ha en vanskelig dag, for eksempel å delta på et sosialt arrangement og ha det OK selv om man ikke er på sitt beste. En annen ting jeg gjør er å be om hjelp fra andre. Og det er definitivt noe som krever mye raushet av meg ovenfor meg selv. Det er jeg sikkert ikke alene om.
Mennesker trenger mennesker
Det fine med å be noen om hjelp, er at noen får muligheten til å hjelpe. Det er en form for raushet det også, å dele av sin menneskelige sårbarhet og la noen kunne gjøre noe for deg.
Jeg vil avslutte (det er mye annet jeg kunne skrevet om, men nå har det allerede blitt en del føler jeg) med å nevne den sirkelen av gjensidig påvirkning igjen. Er du raus mot deg selv med aksept og ved å prøve å gi deg selv det du trenger for å kunne ha det bra og bli den beste versjonen av deg selv som du kan være, får du også mer å gi til andre rundt deg. Du får mer av ditt ekte genuine selv. Og ved å kjenne dine egne grenser bedre, får du mulighet for en større tilstedeværelse i møte med andre og får delt mer – begge veier.
Raushet skaper raushet er min påstand for i dag.
En av de rause tingene jeg gjør for meg selv i dag er å poste dette til tross for diverse indre innvendige og selvkritikk.
